Høysommer på Helgelandskysten!

Utsikt nordover mot vakre Brønnøysund i dag. 

Dager som denne, altså. Vi må skynde oss å si det i overskriften, for snart er det visst meldt væromslag og utrygt for nedbør. Men Helgelandskysten - også kalt verdens vakreste skjærgård, kunne ikke vist seg fra en bedre side enn nettopp i dag. 

Jeg gjorde unna dagens pliktløp ganske tidlig. Sømna kommune. Den største jordbrukskommunen heromkring. Der ligger tettstedet Vik, og derfra, og i nabokommunen Brønnøy, kommer farsslekta mi fra minst seks generasjoner tilbake. Det var mildt sagt som å være 'på gamle tomter'. 

Krysset av på kommunelista. 

Det ble nye 9 mil på sykkelen i dag i varmen, men på en sånn dag, med lune vinder og i stort sett flatt terreng, var det så selv mor kunne ha trillet med. 

Jo da. Skal alle de stedene. 

Mor, ja. Om du ikke har skjønt det: Min kjære er med meg. I dag var det på tide å få den relativt utrente (la oss kalle det formpotensiale) og likevel spreke dama opp på podiet og fram i lyset. Som egentlig betyr opp på sykkelen for turens første egne etappe. I dag fullførte hun 35 kilometer Brønnøysund-Torghatten tur-retur i tropevarmen, og var i tillegg med opp i "hullet" i fjellet. Det står det stor respekt av. 

I fjor var min kjære med på turen i Lofoten og fikk se Kabelvåg, der min mormor vokste opp, og i år er hun med og får se der min farfar vokste opp.  Det er ikke alle som hadde turt å kaste seg med på kattens eskapader langs landeveien, og riktignok meldte hun før halvveis i dag at hun "kom til å kollapse" når hun kom tilbake til der vi bor, men her sitter hun med et glass rosevin i ettermiddagssola og ser ut som alt er glemt. Nesten. 

Norge. Finnes ikke maken. 

Vi har altså tatt Torghatten i øyesyn. Det er virkelig et landemerke, også omtalt som Trollfjellet. 

Torghatten from a distance

Det har som kjent et hull tvers igjennom, en 35 meter høy tunnelgrotte. Vi gikk opp dit. Man blir liten.

Inni 'Trollfjellet"! 

Ellers bor vi på en av de koseligste campingplassene the Cat ever har besøkt. Den heter Mosheim camping, og ligger 3 km nord for Brønnøysund sentrum. Her styrer ho Anna Jensen, min foreløpige favorittutgave av Anna of the North, spesielt siden den andre bare kommer fra Gjøvik (det er jo ikke spesielt langt nord).. 

Av Anna har vi fått ei splitter ny hytte, som lukter hytte, med gode senger og varme i gulvene (det trenger vi ikke i dag) og til og en en liten tv, om man skulle falle for slike fristelser. 

Lite utvalg av alt det spesielle med Mosheim camping

Ny hytte. Veldig standsmessig. 

Richie sammen med Anna of the North. 

Kvelden skal tilbringes med slekt i Brønnøysund som jeg aldri kan huske å ha møtt før (jeg må ha vært en liten guttepjokk sist gang). Det blir stas! 

I morgen venter Vega. Fortsatt i 28 grader og sol. Tenke seg til. 

Fra 11 til 24 på 8 timer

Ja da, the Cat er fortsatt i værmodus der han sitter klokka 16 i solveggen og konstaterer at det er skyfri himmel og 24 grader i skyggen. For bare 8 timer siden var det nemlig 11 grader og regn. Det er med andre ord hope in a hanging snore, som en viss fotballtrener en gang sa. 

Så: Etter en utsøkt fiskesuppe og en like utsøkt bit sjokoladekake, begge deler courtesy of det strålende etablissementet Kysthotellet i Rørvik i Ytre Namdalen i Trøndelag, kommer her en ganske tidlig oppsummering av hovedturens første ordentlige sykkeldag. 

En stort takk, før vi går videre, til Anne Grethe Eriksen og hele personalet ved Kysthotellet, det var godt å være tilbake hos dere etter 5 år. Like koselig, jeg hadde nær sagt, som alltid, takk for all forpleining og masse lykke til med drifta framover.

Da klokka klang klokka sju i morges, var det med forventning og beven at Trøndelags aller siste kommune, Nærøysund, skulle tas nærmere i øyesyn fra sykkelsetet. Kommunen i Ytre Namdalen ligger omtrent midt på Norskekysten, og har fjord og fjell - og -som nevnt i går -7000 øyer og holmer.
Dermed er dette et eldorado for kajakkpadlere, selv om de må regne med å måtte styre unna alle mærene, Nærøysund er nemlig Norges største oppdrettskommune.

Etter gårdagens raljering over meterologenes treffsikkerhet, var det med et visst håp jeg sjekket siste værmelding klokka 23 i går kveld, da værmeldingstjenestene Yr og Storm for en gangs skyld var enige: Det skulle slutte å regne ca kl 06.00 i dag. Richie la derfor i vei på dagens solotur i 8-tida, helt uten regngevanter, for ganske tidlig å innse at akkurat der ble tabben selvsagt begått. Det begynte nemlig snart å både regne og yre igjen, og først klokka 09.54 kom siste dråpen fra oven. Da var jeg ankommet fergeleiet ved Hofles, og hadde allerede rukket å bli både kald og våt. Heldigvis tørka det opp etter hvert. Så til de grader. 

Turen langs fylkesvei 770 og 769 var ellers aldeles nydelig, flat og fin, og med masse nylagt asfalt under hjulene. Lukta av fjære sjø, ispedd den umiskjennelige lukta av naturens grøde etter regnvær, (sånne ting man aldri får med seg om man kjører bil eller motorsykkel), gjorde dagens økt til en mjuk og fin start på det som etter hvert skal bli hele Helgelandskysten.

Kommunesenteret Rørvik, også omtalt som "kystbyen Rørvik", ligger forøvrig vakkert plassert ved Nærøysundet. Her har de både flyplass og daglige anløp med Hurtigruta - eller den nye konkurrenten Havila Kystruten. Og så har de det moderne kystmuseet Norveg her, som forteller historien om kystkulturen og fiskeren som har jobbet i den i generasjoner.

Jeg møtte to kjekke karer på fergeleiet som var på langtur fra Nordkapp til Krødsherad, og som alltid når vi litt spesielle, i bunn og grunn kanskje inadvendte, tursyklister møtes, ble det en hyggelig passiar om opplevelser i nåtid og fortid, og masse lykke til videre.
Det virker som det er blitt utrolig mange flere som legger ut på sykkel-langtur nå enn for 10 år siden, og akkurat det synes the Cat er en betryggende utvikling, helt uavhengig av de latterlig høye bensinprisene. 

Nå går turen videre med buss innom Norges minste by (quiz-spørsmål, du får finne ut selv hva den heter om du ikke vet det), før et bussbytte i Foldereid og videre til Brønnøysund i Nordland fylke. Derfra starter det på orn'tlig nordover. 

Brønnøy og Sømna. Richie the Cat skal på en måte.....hjem. Mer om det i morra.

Hele fanklubben samlet i det katten skulle passere. Yess, vi hadde mye å snakke om!

Her, i Villa Det Glade Vanvidd langs fylkesvei 769, kan jeg tenke meg at det sikkert
kan være mye artig som skjer.

En sykkel, et melkespann, og litt blomster. I Nr 365 bor det garantert trivelige folk.

Der var du ja! Kommune # 50 av 50 i Trøndelag før og nå.

Innløpet til Rørvik behørlig annonsert.

"Sjømannens hustru" står ved havna i Rørvik og skuer utover, og symboliserer
på sitt vis en dramatisk historie.

Vertskapet på Kysthotellet i Rørvik!

Her er værmeldingen

Vi skriver 28. juni og katten og hans nærmeste seiler sakte inn mellom 7000 øyer, holmer og skjær i den delen av Norge som kalles Vikna. 'Seiler', der altså. På Hurtigruten. Med motor. Omtrent som en elsyklist påstår han 'sykler'. 

Inne i Nærøysundet ligger fine, lille Rørvik, og det enda finere Kysthotellet, hvorfra startskuddet går i morgen for et av sommerens vakreste eventyr for meg: Richie the Cat's sykkeltur. 

Det betyr som vanlig intense dager, lange strekk på sykkelsetet, helt uten hjelpemotor, og forhåpentligvis nye, gode minner til livets minnebank. 

Som alltid på sykkeltur er vinden enten syklistens beste venn eller aller verste fiende, og været betyr i det hele tatt mye for opplevelsen. 

Derfor, denne dagen før dagen, bare noen få ord om været. Du som har fulgt mine blogger opp igjennom, vet at jeg, til stadighet faktisk, har latt meg forundre over den værbingoen våre to største aktører på området, Yr og Storm, konsekvent synes å bedrive.

Det er med all respekt å melde, altfor ofte bare rør det de driver med, og man kan like godt finne fram krystallkula, og lese været i den. Det morsomste er uenigheten deres, noe man ofte ser om man frekventerer siden pent.no. At meterologer en dag eller to i forveien ikke er enige om det skal bli 17 grader og regn, eller 30 grader og sol, er ganske utrolig i 2022. Eller om det skal bli kuling eller nesten vindstille. Så sier de bare: 'modellene viser noe ulikt'.  Jeg sier: Lenge leve mangfoldet. Og spådommens kunst.

Det er ikke lett for en stakkars tursyklist å vite hva han har i vente. Men i kveld vet jeg hva jeg har i vente: Ei god seng, en god frokost, et veldig trivelig vertskap (har vært her før) på Trøndelagskystens koseligste hotell: Kysthotellet i Rørvik.

I morgen skal det sykles 10 mil mot Namsos og tilbake. Uansett hva meteorologen måtte spå.

Blir det vind dagen etter, tro?
Eller ikke? 

Klassisk eksempel på norsk værmelding-
to dager i forveien. 

Lurt av øyet

Overskriften viser ikke til bildet, bildet er bare en illustrasjon på dagen.

Nei, vi snakker optiske illusjoner. Fascinerende greier. Noen ganger når man sykler bortetter vegen, på det man tror er flatmark, virker alt usedvanlig seigt og tungt, og man tenker at man må være ekstra sliten, eller at motvinden er sterkere enn man tror. Og så viser det seg at man egentlig sykler i 5-6 graders oppoverbakke. Det ser bare absolutt ikke sånn ut. 

I dag var en slik dag. MYE bortover første halvdel var egentlig oppover. Etter en voldsom oppoverbakke fra start, mye av den inne i den kalde, lange, bratte og fæle Lotetunnelen, stupte det ned til fergeleiet, der ferden fortsatte over til Anda i Gloppen kommune. 

Ikke mye pusete over denne. Verken med eller uten h.

Det som tilsynelatende var ganske flate strekninger, men som tydeligvis ikke var det likevel, (det merket man først da man syklet tilbake, ti-hi) gjorde de 4 mila til grense Sunnfjord smått slitsomme. 

Der kommuneskiltet står, er det ikke fryktelig langt til Førde, men der har katten vært før, så da passet det bedre med en makelig lunsj på en bensinstasjon i Byrkjelo. Der de forøvrig vartet opp med 28 kr blank for 95 oktan. Vi er tross alt på pinsetrafikkerte E39, høhø, og selv om Byrkjelo mest er som litt stort veikryss, har de en ganske morsom skulpturpark der, og et av landets største produksjonsanlegg - for gulost. 

Skulpturparken i Byrkjelo

Etter hvert tørket veibanen helt opp etter natteregnet, sola tittet fram, temperaturen steg et par grader, og turen tilbake til fergeleiet ble en fin opplevelse i så vakkert landskap som bare Mor Norge kan by på.

Som inne i et postkort

Take a walk on the wild side? Om du skjønner hva jeg mener....

Vel tilbake i Nordfjordeid var det tid for en liten belønnings-is, og en like liten rusletur gjennom koselige, verneverdige Eidsgata. Selveste Riksantikvaren har sagt at husene her er så gamle at de er definert å ha nasjonal verdi. 

Eidsgata i Nordfjordeid

Det må også fjordhesten sies å ha, den er et av Norges nasjonalsymboler, og den har vel mer eller mindre sitt opphav på Vestlandet. Naturligvis finner vi da Norsk Fjordhestsenter i Nordfjordeid, men det var pinsestengt for anledningen. Ikke at det gjorde noe, the Cat har nemlig fått "ridd" nok de siste to dagene. 

Nå gjenstår det bare én kommune i Trøndelag, og et mindre antall oppe i Nordland. Det er snart klart for sommertur. Rørvik. Brønnøysund. Kystriksveien. Med mere. 

Men i morgen? Nei, da skal katten bare ligge godt kveilet sammen på sofaen og dovne seg. Det er tross alt fortsatt pinse😉

Mange spennende møter på vegen....

Syklet 13 mil - for å se på en stein

Og da kan man vel si at årets sykkelutskeielser er godt igang.

The Cat har ankommet Nordfjordeid, og har gjennomført årets første dagsetappe, nesten ut til Vestkapp, og godt inne i det som inntil nylig ble kalt Sogn og Fjordane. Det er absolutt siste sykkelbesøk i det gamle tunnel-fylket, kun for trille innom de kommunene som fikk nye navn i 2020, Sunnfjord, Stad og Kinn.

Dagens langtur: Utover langs nordsiden av Nordfjord, til kommunen med det morsomme navnet Kinn. Norges eneste kommune som er todelt. Det vil si at den består av to deler som ikke engang har felles kommunegrense. Det hadde seg nemlig slik, at da kommunesammenslåingen her ute skulle foretas, så ville ikke den rike kraftkommunen Bremanger være med. Dermed er Kinn blitt et produkt av tidligere Flora kommune, sør for Bremanger, og  tidligere Vågsøy kommune, nord for Bremanger. 

Sogn og Fjordane har jeg ellers besøkt flere ganger før, på både sykkelforspiel og sykkelnachspiel, du kan lese om det her, her, her og her.

Denne gangen var basen satt i en av de mest sentralt plasserte bygdebyene på hele Vestlandet. I Nordfjordeid møtes E39 mellom Bergen og Trondheim og her møtes riksvei 15 mellom Måløy og Oslo.

Bysentrum, innerst i Eidsfjorden, (som igjen er en arm av Nordfjord), er ellers en overraskende fin plass. Her har man har for eksempel en viss nærhet til "konturer av livet" (og døden, må man vel si) for flerfoldige generasjoner siden. Som gravhaugen Rundehogjen, på den gamle storgården Myklebust, midt i sentrum. Der har gravhaugen ligget i 1200 år. På gården ble det i 1874 funnet rester av det største vikingskipet man kjenner til i Norge, det 30 meter lange Myklebust-skipet. Skipet er blitt rekonstruert og kan i dag beskues i all sin prakt på Vestlandets flotte kunnskapssenter om vikingtida, Sagastad vikingsenter.

Klokka 10.40 var sykkelturen i gang...rett vest. Det var selvsagt også vestavind, som gjorde ferden utover akkurat litt i kjøligste laget, og akkurat litt drøyere enn nødvendig....

Ved kommunegrensa til Kinn kommune, var tanken derfor først å snu og kjøre tilbake samme vei, det hadde blitt gode 85 kilometer, passende for en første tur i 2022. Men mitt vertskap i Nordfjordeid hadde snakket så varmt om denne Kannesteinen, langt ute på yttersia av Vågsøy. Det var liksom den store naturattraksjonen der ute i havgapet.  Skulle man driste seg til å legge inn nesten 5 mil ekstra bare for å ta den i øyesyn? Fristelsen ble for stor, det var som min gamle venn Wuls hadde sagt, once in a lifetime, så katten fortsatte vestover.

For å komme til Vågsøy må man opp en trekilometers, 9% bakke, over et høydedrag, og ned mot sjøen igjen, før byen (og kommunesenteret) Måløy dukker opp, en av landets travleste eksporthavner for fisk, og sentrum for den årlige Elvisfestivalen, Siste utfordring for å komme dit, er over den svært vindutsatte Måløybrua, i sin tid Norges lengste veibru, og den eneste som - når vindretningen er spesiell  -  etter sigende "synger" på enstrøken C....

Måløy i sikte fra toppen av brua.

Katten hørte ingenting i 11 sekundmeters-vinden, og så ingen Elvis-kopier, derimot tok han straks til venstre etter brua, utover den smale veien mot den berømmelige Kannesteinen. Etter nok ei lita mil og et nytt høydedrag forsert, dukket steinen opp i fjæra. Den er ikke veldig stor, ca 3 meter høy, men den er et resultat av tusener av års erosjon, formet av bølger, is og steiner, og slipt med vannbevegelsene. Sånn sett er den jo ganske spesiell i formen, kan man si. Uansett: Been there, done that, som man også kan si. 

Turen tilbake, over høydedragene igjen, de 65 kilometerne tilbake til det som nå har fått navnet Stad kommune og til Nordfjordeid, ble etter hvert en ganske slitsom affære for en rusten katt, som ikke har hatt noen optimal sesong-oppladning. Det fine med syklingen, er imidlertid at man stort sett alltid kommer fram, om man bare tar seg tid nok; selv 13 mil er ingen umulighet.

I morgen skal jeg fra Nordfjord til Sunnfjord - og tilbake igjen. Jeg grugleder meg og lurer på om én kvelds restitusjon holder. Jeg skal tross at både med ferge, og gjennom en 3 kilometer lang fæl tunnel....

En Diamant som ble forelsket i ei fra Vågsvåg.

Sånn i tilfelle den veifarende må søke ly for vær og vind?

Sliten, ja. Ferdig nei. I huset bak der står Norges største vikingskip.

130,5 kilometer får vel holde for i dag.