04/06/22

Syklet 13 mil - for å se på en stein


Og da kan man vel si at årets sykkelutskeielser er godt igang.
The Cat har ankommet Nordfjordeid, og har gjennomført årets første dagsetappe, nesten ut til Vestkapp, og godt inne i det som inntil nylig ble kalt Sogn og Fjordane. Det er absolutt siste sykkelbesøk i det gamle tunnel-fylket, kun for trille innom de kommunene som fikk nye navn i 2020, Sunnfjord, Stad og Kinn.

Dagens langtur: Utover langs nordsiden av Nordfjord, til kommunen med det morsomme navnet Kinn. Norges eneste kommune som er todelt. Det vil si at den består av to deler som ikke engang har felles kommunegrense. Det hadde seg nemlig slik, at da kommunesammenslåingen her ute skulle foretas, så ville ikke den rike kraftkommunen Bremanger være med. Dermed er Kinn blitt et produkt av tidligere Flora kommune, sør for Bremanger, og  tidligere Vågsøy kommune, nord for Bremanger. 



Sogn og Fjordane har jeg ellers besøkt flere ganger før, på både sykkelforspiel og sykkelnachspiel, du kan lese om det her, her, her og her.

Denne gangen var basen satt i en av de mest sentralt plasserte bygdebyene på hele Vestlandet. I Nordfjordeid møtes E39 mellom Bergen og Trondheim og her møtes riksvei 15 mellom Måløy og Oslo.
Bysentrum, innerst i Eidsfjorden, (som igjen er en arm av Nordfjord), er ellers en overraskende fin plass. Her har man har for eksempel en viss nærhet til "konturer av livet" (og døden, må man vel si) for flerfoldige generasjoner siden. Som gravhaugen Rundehogjen, på den gamle storgården Myklebust, midt i sentrum. Der har gravhaugen ligget i 1200 år. På gården ble det i 1874 funnet rester av det største vikingskipet man kjenner til i Norge, det 30 meter lange Myklebust-skipet. Skipet er blitt rekonstruert og kan i dag beskues i all sin prakt på Vestlandets flotte kunnskapssenter om vikingtida, Sagastad vikingsenter.

Klokka 10.40 var sykkelturen i gang...rett vest. Det var selvsagt også vestavind, som gjorde ferden utover akkurat litt i kjøligste laget, og akkurat litt drøyere enn nødvendig....


Ved kommunegrensa til Kinn kommune, var tanken derfor først å snu og kjøre tilbake samme vei, det hadde blitt gode 85 kilometer, passende for en første tur i 2022. Men mitt vertskap i Nordfjordeid hadde snakket så varmt om denne Kannesteinen, langt ute på yttersia av Vågsøy. Det var liksom den store naturattraksjonen der ute i havgapet.  Skulle man driste seg til å legge inn nesten 5 mil ekstra bare for å ta den i øyesyn? Fristelsen ble for stor, det var som min gamle venn Wuls hadde sagt, once in a lifetime, så katten fortsatte vestover.

For å komme til Vågsøy må man opp en trekilometers, 9% bakke, over et høydedrag, og ned mot sjøen igjen, før byen (og kommunesenteret) Måløy dukker opp, en av landets travleste eksporthavner for fisk, og sentrum for den årlige Elvisfestivalen, Siste utfordring for å komme dit, er over den svært vindutsatte Måløybrua, i sin tid Norges lengste veibru, og den eneste som - når vindretningen er spesiell  -  etter sigende "synger" på enstrøken C....

Måløy i sikte fra toppen av brua.

Katten hørte ingenting i 11 sekundmeters-vinden, og så ingen Elvis-kopier, derimot tok han straks til venstre etter brua, utover den smale veien mot den berømmelige Kannesteinen. Etter nok ei lita mil og et nytt høydedrag forsert, dukket steinen opp i fjæra. Den er ikke veldig stor, ca 3 meter høy, men den er et resultat av tusener av års erosjon, formet av bølger, is og steiner, og slipt med vannbevegelsene. Sånn sett er den jo ganske spesiell i formen, kan man si. Uansett: Been there, done that, som man også kan si. 

Turen tilbake, over høydedragene igjen, de 65 kilometerne tilbake til det som nå har fått navnet Stad kommune og til Nordfjordeid, ble etter hvert en ganske slitsom affære for en rusten katt, som ikke har hatt noen optimal sesong-oppladning. Det fine med syklingen, er imidlertid at man stort sett alltid kommer fram, om man bare tar seg tid nok; selv 13 mil er ingen umulighet.

I morgen skal jeg fra Nordfjord til Sunnfjord - og tilbake igjen. Jeg grugleder meg og lurer på om én kvelds restitusjon holder. Jeg skal tross at både med ferge, og gjennom en 3 kilometer lang fæl tunnel....

En Diamant som ble forelsket i ei fra Vågsvåg.

Sånn i tilfelle den veifarende må søke ly for vær og vind?

Sliten, ja. Ferdig nei. I huset bak der står Norges største vikingskip.

130,5 kilometer får vel holde for i dag.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar