Om å sykle hele Norge

Når kan man egentlig med rette si at man har "syklet hele Norge"? Det er de som hevder de har gjort det, uten å nevne navn, til og med skrevet bok. Men det er forskjell på å ha vært innom nord, syd, øst og vest, og å virkelig sykle absolutt hele landet på kryss og tvers - som en strekkode. Først da mener jeg man kan si man har syklet hele Norge.

Nå som du har åpnet denne fanen, har jeg i hvert fall nådd det uslåelige målet om å sykle i 446 kommuner i Norge, og fullt ut kunne dokumentere det. (se helt nederst på denne siden). 
Jeg er selvsagt stolt av å ha gjort noe ingen andre har gjort før, og som ingen andre vil kunne gjøre igjen. Fordi det ikke lenger er 446 kommunenavn i Norge det er mulig å "samle".
Noen søker jevnlig mediaoppmerksomhet fordi de holder på med noe, det har jeg latt være. Et bare delvis utført prosjekt har begrenset verdi, synes jeg.
Du er ikke i mål før du er i mål.  Det er mange som begir seg ut på spektakulære sykkelturer, over mange måneder, kanskje gjennom mange land. Selv har jeg aldri hatt privilegiet å kunnet gjøre noe slikt. Med småbarn og familie og mange forpliktelser, normal jobb med normal ferie, og heller ikke noen overvettes romslig økonomi, har jeg, som folk flest vil jeg si, måttet ta tiden til hjelp, og nøye meg meg noen treningsturer, noen helger i året og et par uker om sommeren. Det har ikke hindret meg i å opparbeide denne store kjærligheten til det å sykle, og det burde ikke hindre deg heller, om du har lyst til å prøve. Vi trenger ikke sammenligne oss med eventyrere eller de som har tid og råd til å sette av månedsvis til å bare tenke på seg selv, for at vi selv skal finne Den Store Sykkelgleden. (Jeg prøvde riktignok selv en gang å planlegge en veldig lang tur, fordi timingen endelig var riktig for egen del, men da kom jammen meg coronaen og stoppet meg).....

Om trafikken på norske veier

Jeg har skrevet mye om landeveien i bloggene mine. "Livet er en landevei", er jo et kjent jungelord som jeg av og til har tydd til. Men egentlig er dette med landevei en sannnhet med store modifikasjoner, for jeg har stort sett alltid hatt asfalt under sykkelhjulene, og stort sett syklet på det som kan kalles trafikkert vei. En del av veiene til dels godt trafikkert, som for eksempel en god del av E6. Det har i tillegg vært utallige tunneler. Og heftige stigninger og rå utforkjøringer. Hvordan det har fungert i flere tusen mil? Jeg tror jeg kan si mer om det etter disse årene, enn de fleste andre. Som syklist, først og fremst, men også som bilist og motorsyklist, det hender faktisk at jeg bruker andre fremkomstmidler på veien.

Trygg Trafikk har nylig gått ut og advart om at det er et for høyt konfliktnivå der ute. Jeg vil ikke uten videre underskrive på det, selv om haterne, som det finnes noen av, er ganske så høylytte i diverse fora og på sosiale medier. Min mening: Det er, og burde være, plass til både syklister og bilister på alle veier, unntatt motorvei. Skiltene med budskapet "Del veien", som vi finner mange steder i landet, synes jeg er veldig fine, de illustrerer dette.

Så handler egentlig bare resten om hensyn og folkeskikk, og det går begge veier. Sykler du på trafikkert vei, trenger du ikke på død og liv ligge 2-3 i bredden når du vet det er bil bak, eller om du er alene: du trenger ikke breie deg langt uti veien som om du eier den. Du trenger heller ikke late som vanlige veitrafikkregler ikke gjelder for deg, og gi blaffen i forkjørsrett og trafikklys. Du skal som hovedregel benytte sykkelvei der det er sykkelvei. (hvis du sykler på asfaltracer med tynne hjul, er på treningstur og sykkelveien er full av uoversiktlige utkjørsler og grus og singel etter vinteren, kan unntak vurderes). Og som bilist burde du seriøst ikke generalisere og irritere deg bare du ser en sykkel på veien. En smule tålmodighet og aktsomhet er kanskje alt som skal til.

For min egen del: De aller fleste bilister, enten det har vært vanlig bil eller tyngre kjøretøy, har vært hensynsfulle. Hvor mange biler, bobiler og vogntog som har passert meg i løpet av alle disse åra, har jeg ikke tall på, men det er i hvert fall mange titalls tusen. De jeg har støtt på, har stort sett lagt seg ut når de passerer. Noen veeeldig langt ut, andre mindre. Noen blinker, andre ikke. De slår ned farten og venter når det kommer motgående trafikk som kan skape trange og farlige passeringer. De viser hensyn. De gjør sitt for at det ikke blir ubehagelig, eller potensielt farlig. Men så møter du dessverre også kanskje den ene av 1000 som virkelig sneier deg bare for å demonstrere sin avsky for at du i det hele tatt befinner deg på samme sted som dem. Du merker det godt når de passerer, det nærmest oser irritasjon. Ofte benytter de anledningen til å akselerere hardt også, liksom bare for å vise hvor irritert de er. De 999 andre er det imidlertid ingen problem med.

Jeg har alltid prøvd å være årvåken når jeg sykler, for såpass ærlig må man være, det er ikke helt ufarlig å være ute i trafikken så ubeskyttet. Når jeg har hørt at det kommer et vogntog bak meg, som har måttet slakke av på farten (du hører det ofte på bremsene som luftes), har jeg som regel vinket det forbi når jeg tenker at det er trygt, og gitt en tommel opp (for at sjåføren viste hensyn) i det det passerer. Ofte har jeg fått et blink med hvert baklys som en hilsen tilbake. Sånn kan det være, og sånn bør det være. Det handler om hensyn og folkeskikk. Og aktsomhet, og raushet. Og kommunikasjon.

Når el-syklisten sidestiller seg med syklisten

En stolthet knyttet til det å ha syklet absolutt hele Norge, er at jeg faktisk har syklet alle mila selv, utelukkende med pedalkraft. Derfor vil jeg si noen ord om det å sykle. Å sykle og å "sykle" er nemlig to temmelig forskjellige ting. Jeg tenker selvsagt på el-sykkelen. Den har sikkert kommet for å bli, og mange har stor glede av den, men en langtur på el-sykkel er virkelig noe helt annet enn en tilsvarende Sykkeltur. På en el-sykkel begynner man nemlig ikke å sykle før farten er over 25 kilometer i timen. Det er med andre ord litt mer enn "en ekstra liten dytt opp bakkene", som noen kaller det. En el-sykkel er et framkomstmiddel som har en motor. Når folk boaster på sosiale medier at de er "på sykkeltur" med en el-sykkel, synes jeg derfor det blir litt drøyt. I det minste kunne de presisert at de var på el-sykkeltur? Da hadde det hele vært greit.

Jeg har ingenting imot el-sykkelen. Og jeg synes det er veldig fint at folk bruker den, i svært mange tilfeller er det fysiske årsaker (heller dét enn latskap håper jeg) til at dette er det beste alternativet for mange. På sett og vis kan man jo si at de sykler, de også. Ut i frisk luft, opp på setet og med bena på pedalene, hendene på et styre, to hjul som går rundt, det er strålende.

Problemet mitt kommer når enkelte totalt underkommuniserer at de faktisk bruker dette fremkomstmidlet, men heller skryter av at de sykler. Jeg har lest om et ektepar som har benyttet el-sykkel og hevder de har vært i 356 kommuner med disse. De har stadig søkt og fått medieomtale for det de to siste åra, med overskrifter som "nå sykler vi til alle kommunene i Norge". Fokuset deres er altså først og fremst på at de sykler, og det kommer veldig dårlig fram i intervjuene at det de faktisk gjør, er å trille ut et par el-sykler fra et eller annet sted. Uten sykkelsko eller sykkelbukse, og uten noen form for bagasjevesker.

Jeg synes ærlig talt fremstillingen blir ganske ugrei. Hvis man reiser over havet til Amerika i en romslig robåt med et stort seil, og lar seilet føre en omtrent halve veien, er det da naturlig å skryte av at man har rodd over?

Nei, da har jeg mer sansen for en annen kar jeg leste om, han hadde vært innom 356 kommuner på bare 48 dager. På motorsykkel. Grattis med den. 356 kommuner uten å ta et eneste tråkk. Det må ha vært litt av et race. Hadde han tatt 90 til, de som eksisterte for et par år siden, måtte han kanskje bruke 5 dager mer. Jeg vet ikke hva slags utbytte man har av å rase gjennom tilværelsen på den måten, det er i hvert fall ikke snakk om «slow holiday».  Jeg har brukt 16 år på mine 446 kommuner, og tror jeg har en helt annen opplevelse av stedene jeg har vært. 

Men det er i hvert fall et ærlig, motorisert prosjekt.

Utstyr på lange sykkelturer

De første bloggene min hadde en fane som het "Utstyr på turen." Senere har jeg skrevet litt om dette i epiloger og innlegg, jeg skal derfor ikke bruke all verdens tid på temaet. Men jeg må likevel få lov å si det: Hvorfor i all verden har folk med seg så mye pikkpakk på en sykkeltur? Hele poenget må være å gjøre forflytningen så lett som mulig, uten at det går på akkord med en viss komfort. Hva er for eksempel poenget med å sette på vesker på forhjulene på en 2-3-4 ukers sykkeltur, og dermed gjøre sykkelen ekstra tung og potensielt mer vinglete? Og hva skal man med en tung tralle, såkalt sykkelvogn, som har en egenvekt på 12-15 kilo, bak sykkelen?
Jeg har mange ganger lurt på hva folk har med seg. Mat og drikke bør det være mulig å holde på et minimum, det er som regel alltid muligheter for påfyll underveis eller ved dagens stoppested. Klær kan du skylle opp underveis.
Telt og primus og stekepanne og den slags? Vel, ok, det veier en del, men det er sikkert greit, mest fordi det er billig. Personlig styrer jeg gjerne unna, i hvert fall i Norge, der været er bingo. Man slår gjerne ikke opp teltet rett ved veien, altså må du lete deg fram til et sted som har en viss egnethet, eller oppsøke en campingplass. Ofte er du sliten, kanskje skikkelig sliten, regnet høljer ned, du er våt og kald, det blåser, og så skal du måtte drive og fikle med et telt? Nei takk. Sykkellivet på veien i Norge handler veldig ofte ikke om tursyklisten som har funnet seg en strand og nyter primuskaffen og posemiddagen mens han skuer utover horisonten og nyter frihetsfølelsen og solnedgangen i fint sommervær. Det handler like mye om drittvær, kjip komfort, mygg og kalde netter.

Det er mange som har begynt å sykle langtur i Norge, både utlendinger og nordmenn. Meningene er mange om mye, og det jeg forfekter, er det absolutt ikke sikkert alle er enige i. Vil du vite mer om, og få inspirasjon til, sykkelferie og lange turer i Norge, finnes det en rekke blogger og nettsider verd å ta en tur innom. Veteraner som Lars Erik Sira, Trygve Pløhn, og Knut Erling Wedul har mange fine artikler og turforslag. Og den råeste av dem alle, en engelskmann som virkelig har tatt den helt ut i sykkelNorge, og lager skikkelig kule videoer med droner og hele pakka: MatthewNorway. Han har sin egen YouTube-kanal, og er rett og slett i en helt egen liga.

Om å samle på bilder av ulike kommunskilt -
og kommuneskiltenes "Hall of Fame"

Kommuneskilt-Norge har egentlig vært en stor utfordring, for altfor mange kommuner mangler kommuneskilt på enkelte av veiene som markerer kommunegrensene.
Ta en kommune som Indre Fosen. Når man ankommer kommunen sjøveien, med den godt trafikkerte ferga Flakk-Rørvik, finnes det ikke noe kommuneskilt, ingen «velkommen til oss». Man vet kort og godt ikke at man går eller kjører i land i Indre Fosen kommune. Det gjorde man ikke før heller, da det het Rissa kommune her. Det er dårlige saker. Kanskje noen i Indre Fosen ser på saken?

Ellers har Google Street View vært til stor hjelp. Der kan man følge veien og se hvor skiltene faktisk står, og ikke minst: ikke står. Prosjektet hadde inneholdt milevis med bomturer til kommunegrenser, hadde det ikke vært for Google Street View, men selv der er det jo ikke alltid oppdatert. 

For meg handler et kommuneskilt om identitet og stolthet. Som reisende, eller besøkende, ønskes du velkommen med et kommuneskilt, du vet hvor du befinner deg. Og da er det litt trist, synes jeg, at det faktisk fantes noen ytterst få kommuner i Norge som ikke hadde et vanlig kommuneskilt i det hele tatt. Jeg er nødt til å nevne dem: Smøla, Kvitsøy, Fedje, og nå nedlagte Jondal, Midsund og Sandøy. Jeg tror det ikke, men kanskje de tre første, de gjenværende, har kommet på bedre tanker siden jeg besøkte dem.....

Noen kommuner slenger også opp et gate/veiskilt eller (pil til) et stedsnavn i tillegg på kommuneskiltet, det synes jeg heller ikke noe om, det bryter estetikken. Én type informasjon på ett skilt får holde, synes nå jeg.

Men her er altså kommuneskilt-Norges Hall of Fame:

Høyeste kommuneskilt:

Sannsynligvis Gratangen i Troms, i sterk konkurranse med Etne i Hordaland.
Et lite skilt på toppen av en over fire meter høy, tykk mast. 

Laveste kommuneskilt:

Her er det flere å velge mellom, men kortere skiltstenger langs veien enn det Halden kan fremvise, finnes knapt..

 

Største kommuneskilt:

Ingen tvil . Porsanger i Finnmark. Kommunen har tre offisielle språk. Sånt blir det store skilt av.

Styggeste kommuneskilt:

Prisen må gå til Åmli kommune i Agder. Ganske trist å bli møtt av dette.

Siden vi er inne på det, og allerede har trukket fram Norges tredje største kommune i areal, Porsanger: Her er et ved Tverrusselv bru som nok skulle vært tatt ned for lenge siden, men som fortsatt sto der, fullt av kulehull.

Best skjulte kommuneskilt:

Godt gjemt rett bak en frodig busk ønskes man velkommen til Herøy kommune i Nordland, like ved fergeleiet.. Sittende i bil er det bortimot umulig å se skiltet. Godt jobba med undercover-operasjonen!

Mest spektakulært plasserte kommuneskilt:

Kommuneskiltet til Steigen kommune i Nordland er det eneste i hele Norge jeg har observert som står midt inne i en tunnel. Det er ikke uvanlig at tunneler markerer kommunegrenser, men da er skiltene alltid satt opp i hver sin ende av tunnelløpene. Steigen derimot, har valgt en plassering 4 kilometer inne i en 8 kilometer lang, halvmørk tunnel. Soleklar førstepremie.

Mest skuffende "kommuneskilt":

Det er altså rundt regnet 3 kommuner i Norge (av 356) som (sannsynligvis fortsatt) ikke har eget kommuneskilt. En av Norges rikeste kommuner, Aukra i Møre og Romsdal, var heller ikke mye å skryte av. Riktignok har de i 2022 kommuneskilt på grensa til Hustadvika kommune, men på hovedøya i kommunen, Gossa, var dette skiltet alt de hadde å tilby under mitt besøk. Shame. Ikke engang kommunevåpenet var funnet verdig en plass på skiltet.

Mest informative kommuneskilt:

Nå har jeg skrevet at jeg synes et kommuneskilt bør stå for seg selv, men hvis man først skal slå flere fluer i en smekk, må lille Røst kommune i Nordland ligge best an. Her får man nesten vite alt man trenger å vite om den lille øya - med ett øyekast.

Mest spesielle kommuneskilt:

Om man ser bort fra de få kommunene som ikke har et vanlig skilt i det hele tatt, må den lille øykomunen Skjervøy i Nord-Troms sies å ha det mest spesielle skiltet. Her har man et vanlig kommuneskilt, dvs med hvit skrift på blå bakgrunn, og med riktig font, men i Skjervøy har de kostet på seg et "Velkommen til" i litt større skrift, som en del av kommuneskiltet. Den er unik i Norge. Det er også unikt å ha ordene kommunenavn + kommune på samme linje.
Til gjengjeld har de i Skjervøy, trist nok, utelatt kommunevåpenet sitt på skiltet. Det er også unikt. Skjervøy er, sammen med Masfjorden kommune i Hordaland, den eneste i landet som har et vanlig kommuneskilt - men uten kommunevåpen.

 

Mest stolte kommuneskilt:

Nydelige lille Utsira kommune i Rogaland. Norges minste kommune, har 2 kilometer vei og ei båthavn i begge ender. Ved begge anløpsstedene har de satt opp flotte kommuneskilt. Det vitner om at de er stolt av kommunen sin!

Noen enkle stalltips på tampen

Så til slutt: Kan du velge noen ukers sykkelferie neste gang? Ja, så menn. Men begynn med å komme deg opp av sofaen. Ni enkle huskeregler er alt jeg vil komme med:

1 Sett deg et turmål, la det reflektere formen din, og den til de du eventuelt skal sykle sammen med. Selv med unger er det fint på sykkelferie, om du unngår de verste hovedveiene og sørger for at det hele stort sett blir lystbetont. Selv sykla vi hele Rallarvegen da minsten var 7. På én dag.

2 Lag en plan. Vit hvor du skal og hvor du skal sove. Å leve etter innfallsmetoden er i seg selv et lite stressmoment. Telt eller campinghytte? Vel, prisforskjellen kan være mye mindre enn du kanskje tror. I Folldal i fjor, for eksempel, hadde jeg ei enkel hytte til 450, mens telteren rett ved siden av betalte 250. Det var en no brainer, og det var i tillegg kaldt, og rått i lufta, gjennom natta.

3 Reis lett, så lett som mulig. Det finnes alltids en vask der du kan skylle opp tøy, du kan sannsynligvis til og med kjøpe deg noen nye billige gevanter på veien.

4 Forbered kroppen. Et par økter i uka på en spinningsykkel gjennom vinteren og våren, og du er sannsynligvis good to go.

5 Lær deg litt om sykkelen. Det er greit å vite hvordan du skal skifte dekk eller kjede, eller justere gir og bremser. YouTube er en god lærer.

6 Ikke vær for ambisiøs. Noen overvurderer egen form, det er nesten verre enn det motsatte. En kar jeg hørte om, og det nevnes ikke navn, skulle sykle fra Kristiansund til Frankrike for å se Tour de France. Han hadde lagt opp til å sykle Kristiansund-Oppdal i ett, første dagen. Det er nesten 18 mil, og hele turen var vel egentlig på vei utfor kanten allerede der. Belastningsskader i rygg, knær eller i baken oppstår lett om man ikke begynner rolig, ikke lytter godt nok til kroppen underveis, eller ikke er topptrent. Kroppen går tom for krefter og trenger dessuten kanskje mer restitusjon enn man tror. Da ender det hele bare med et ganske amatørmessig og useriøst opplegg.

7 Sørg for at du får i deg mye mat og drikke underveis. Det er ikke spesielt vanskelig å forbrenne 4000 kalorier på en dag på sykkelsetet.

8 Vær årvåken hele tiden, og vis hensyn i trafikken. 

9 Og ikke minst: Kos deg underveis. Nyt luktene, utsikten, vinden i håret, følelsen av å være i bevegelse og å få bruke kroppen  Unn deg gjerne med et godt måltid når du er framme for dagen. Og nyt gjerne et glass vin eller en øl til, om du ikke er avholds da.
Sykkeltur skal uansett helst være den perfekte kombinasjonen av "slit" og nytelse.

Så sjalabais, og lykke til med sykkellivet ditt!

PS: Jeg har skrevet at jeg, nå som jeg er ferdig, skal dokumentere at jeg har besøkt 446 forskjellige kommuner. Beviset ligger HER, og ingen andre steder. Bildene ligger i kronologisk rekkefølge fra første til siste kommune, altså akkurat i den rekkefølgen kommunene ble "krysset av".

Ingen av bildene er kjørt gjennom noe bildeforbedringsprogram, så kvaliteten varierer. 
Men kanskje finner du nettopp DIN kommune?