Epilog

Nydelig i Mosjøen i dag. 

Det er dagen derpå, om man kan si det dagen etter en søndag, og Mosjøen ligger badet i sol. Nachspielet er slutt, og sommeren er tilbake i Nord-Norge! Om enn bare for en dag. Og nå skal vi dra. 

Den foreløpig siste kvelden i Richie the Cat's historie ble tilbragt i regi av Mosjøen hotell, og det var, i all beskjedenhet, en veldig fin avslutning. En god seng, god mat, godt drikke, god stemning, alt på plass på dette fine sted. Takk til Pål Arthur og hele personalet på hotellet, fortsatt god sommer til dere! 

Skal heim og ta sæ ein længre kvil no. 

Dette skal være en slags epilog, et etterord, til årets sykkeltur. Og det er like vanskelig hver gang å sette de rette ordene på ting, sånn etterpå. Særlig nå, som jeg kanskje aldri skal skrive om flere sykkelturer. 

Jeg skal prøve å ikke gjøre det så langt. 

Det er rart å tenke på at noe så tilfeldig som et bilde ved et komnuneskilt utenfor Oslo i 2006 skulle ende 445 bilder og 16 år senere i Mosjøen i Nordland. 

Det er rart hvordan noe så enkelt som ett tilfeldig menneskemøte, eller én tilfeldig handling, i det hele tatt kan skape følelser, opplevelser, erfaringer og minner som kanskje blir værende der hele livet. På godt eller på vondt, selvsagt, og noen ganger begge deler. 

For Richie the Cat, syklisten, er det utelukkende på godt. Jeg kunne valgt å si som Martin Ødegaard da han ble solgt til Real Madrid: - Det er klart det er stort.
Jeg har jo en slags Norgesrekord nå.
Men jeg velger heller det gamle jungelordet "Vær glad for at det skjedde, ikke lei deg for at det tok slutt." Det ligger en slags trøst der, og en liten åpning. It aint over till the fat lady sings, som det heter i et annet jungelord. Det kan selvsagt bety at slutten egentlig viser seg bare å være en pause....

Jeg føler meg glad og priviligert for å ha fått gjøre denne reisen. Og jeg sier som Edit Piaf: Je ne regrette rien. Den har latt meg få se og oppleve mer av Norge enn de fleste andre. 

Det finnes de som, kanskje litt på fleip, synes jeg er helt besatt av sykling. Det synes jeg ikke selv. De som virkelig kjenner meg, vet hvor viktig jeg også synes bedageligheten er, den berømmelige kosen. Ølen på puben, den gode praten, mat og vin. Yte og nyte hånd i hånd, det tror jeg er en god oppskrift. 

Jeg har en god venn som heter Erling. Han har vært med på Richie the Cat's sykkeltur hele 5 år på rad. Det har gitt ham så mange fine opplevelser at han er blitt frelst, uten at det ligger noe som helst religiøst i ordet. Nå har han en familiesituasjon som gjør at han har veldig begrenset med egentid til å forfølge sin relativt ferske sykkelglede, men hva gjør han? Han tar den ene "friuka" han har fått i sommer, pakker sykkelkofferten og reiser til Bosnia. Der skrur han sykkelen sammen og sykler helt til Kroatia, i all slags terreng. Og ikke nok med det: Han skriver blogg fra turen!. Du kan lese den her: https://sykkelbalkan.simplesite.com/

Det er fin lesing.

Jeg kan, Erling kan, og også du kan. Å sykle 8-10 mil på sykkel er noe de aller fleste kan klare på en dag, det har jeg sagt før. Særlig om været er fint. Med mindre de har en fysisk skade eller andre åpenbart fysiologiske begrensninger, selvsagt. Eller de er vaksinert mot å bli sliten. 
Det finnes ikke noe bedre enn en sykkeferie, og det er det mange, mange som har skjønt, og oppdaget.

Nå skal jeg gi meg. Her er sykkelsommeren 2022.

13 dager
19 kommuner
13 fergeturer
10 ulike overnattingssteder
Ca 50 mil på sykkel
Fra 10 til 28 grader, fra regn til sol
Nesten hele Helgeland
Et flott møte med farsslekta

Takk til dere som formelt har vært med meg på en eller flere etapper av Richie the Cat's sykkeltur gjennom 10 år: Ivar Høvik, Niels Wulfsberg, Paal Pedersen, Erling K Nilsen, Øyvind K Andresen, Gunnar Mendelin-Norebø -  og selvsagt  min kjære: Anne Frøyland, som har vært forståelsesfull i forhold til all (sykkel) lidenskapen gjennom så mange år, før hun selv hev seg på "toget" og fikk en smakebit, først i fjor, så i år. Jeg tror ikke, og håper ikke, at hun akkurat er blitt vettskremt.

Takk også til dere andre som har vært med på de mange sykkelturene mine som ikke har vært blogget, og som har vært fotograf når mange av kommuneskiltene skulle foreviges:
Olav Hahn, Martin Frank, Anders Føyen, Per Ivar Lund, Markus og William Wiik. 

Takk til alle mine flere titalls overnattingssteder disse årene, for ei godt rabattert seng, og nå får jeg endelig tørre å si det: En spesielt stor takk til de mange av dere som ga meg helt kostnadsfritt husvære. Dere vet hvem dere er.

Jeg har skrevet litt om hvordan jeg har opplevd å sykle hele Norge under fanen "Om å sykle hele Norge". Der ligger det også noen bilder av det jeg har kalt "Kommuneskiltenes Hall of Fame."
Og der ligger alle bildene, alle 446 kommunene. 

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om alt sammen, men det gjør jeg ikke. Mange spør meg: Hvor er det fineste stedet du har syklet? Det er umulig å svare på. Jeg har nok noen tanker rundt det, og kan ta det face-to-face, men så vil jeg ikke in public favorisere enkeltkommuner, for jeg har hatt fine opplevelser over alt.
Mange spør meg også: Hva skal du gjøre nå? Hva er neste prosjekt?
Noen blir litt forundret når jeg svarer: Må det være noe neste prosjekt, da? Da smiler jeg.  

Kanskje, en gang. Og kanskje ikke. Inntil da, og som jeg lovet i forrige innlegg: Under her ser du det aller første, og det aller siste, bildet. Det er 16 år og 24 dager mellom dem. 

Takk for at nettopp DU har fulgt meg på veien. ❤️

Til Mussere

Det er søndag 10. juli, og siste dagen av Richie the Cat's sykkeltur 2022. Og hvem vet, kanskje det er siste dagen for hele denne figuren kalt Richie the Cat også, men det må det nok grunnes litt mer over.

Jeg befant meg i morges i Hattfjelldal, en fjellkommune inn mot svenskegrensa, som kjennetegnes av store, øde fjellområder, skog, innsjøer og elver. Her bor "fjellfolket", og her har jeg bodd - i Fjellfolkets Hus, på tettstedet med samme navn som kommunen.
Et hotell, ja så visst, men også en turistinformasjon, et næringsbygg og et flott museum som er viet livet og historien til fjellets folk i landsdelen. 

Det er fint å være i Hattfjelldal. Det er store rom her, i overført betydning, det er en plass det er lett å finne ro. Fjellfolkets Hus har vist seg mer som et opplevelsessenter, der man tilfeldigvis er så heldig også å kunne overnatte. Jeg kommer veldig gjerne tilbake hit en gang.
Så til Theres og Sølvi, takk for at dere tok i mot meg så fint, og fotrtsatt riktig god sommer!

Litt før elleve forlot syklisten Hattfjelldal for denne gang. Det ble en mer behagelig reise enn i går, da alle høydemeterene viste 4700 forbrente kalorier skal man tro Garmin-computeren på styret. 14-15 grader og overskyet oppholdsvær ga en fin ramme for sykling, til tross for en ørliten motvind. 

Det er bare 34 kilometer til Sverige den ene veien, men enda mindre, bare 14 kilometer, den andre veien før man møter kommuneskiltet til Grane kommune.

Grane er en av Nordlands største reindriftskommuner, og huser også den nordlandske delen av en av våre mest kjente nasjonalparker: Børgefjell. 

I våre dager er imidlertid Grane kommune antakelig mest kjent for Marcus og Martinius, de syngende tvillingbrødrene som først vant Melodi Grand Prix jr i 2012, og som senere ble kåret til Årets Spellemann i 2016. 
Guttene kommer fra kommunesenteret Trofors, der jeg trillet gjennom ved lunsjtider, og jeg unnet meg en kopp kaffe på bensinstasjonen. I år har de to barnestjernene rukket å bli 20 år, (huff som tida flyr), og de var vel kanskje ikke "heime" uansett...

Det gikk sakte vestover mot Trofors. Jeg greide ikke sykle fortere. Kroppen ville, men hodet sa vent, gjør de siste mila av Norge til en rolig nytelse, type tantrisk. Og slik ble det. 

E6 ventet, i over 4 mil nordover, og den er jo alt annet enn tantrisk sommerstid.

Men til Mosjøen skulle jeg, og til Mosjøen, Helgelands eldste by sies det, kom jeg, etter totalt 77 kilometer på sykkelsetet,  og etter å ha fulgte elva Vefsna nordover. Mosjøen er ingen egen bykomune, det er kommunesenteret i Vefsn kommune, som altså ble min aller siste på lista...

De vet å flagge når man nærmer seg i Mosjøen, de stiller med plakater langs veien med slagordet 'Velkommen til byen midt i Norge'. Men hey, der tar dere strengt tatt litt hardt i folkens, for Norges geografiske midtpunkt ligger faktisk ikke her, men like ved byen Steinkjer, type 27 mil lenger syd. Så den er en anelse 'dryg', som de sier på Nordvestlandet. Men ellers er Mosjøen en veldig koselig by, spesielt i områdene rundt den gamle bydelen i Sjøgata. Mon tro om også ho Sandra Lyng (Haugen) er heime på ferie, hun er i hvert fall herfra. 

Pittoresk i Sjøgata i Mosjøen.

Vi er innlosjert på selveste Mosjøen hotell, med kort vei til jernbanen og alle byens fasiliteter. Her er det så hjemmekoselig at de i tillegg til flotte rom og lun stemning byr på 'kveldsmat', med varmrett og dessert og greier. Jammen gjør de det fint å komme 'heim' til Mosjøen.

Siste stopp på siste tur. 

Det skal bli godt å kanskje endelig slippe å være halvfjern pga alle disse blogginnleggene som skal skrives hver dag. Mosjøen heter på sør-samisk Mussere, og i og med at dét nesten høres ut som musserende, er det kanskje lov til å nyte et glass Prosecco i aften. Sammen med min kjære, som tålmodig har ventet på meg i Mosjøen. Prosecco har vært en følgesvenn på flere av Richies nyte-etter-en-etappe-kvelder opp gjennom åra.

I morgen legges en epilog ut her, en ikke altfor lang oppsummering av min aller siste blogg.
Den vil du kanskje lese.
Den inneholder kanskje også det aller første kommuneskilt-bildet, tatt for 16 år siden. Og det aller siste.

PS: Richie er akkurat i kveld heftig til stede på forsiden i nettutgaven av Rana Blad.
Si fra hvis du vil lese hele artikkelen 😺

Fra Kystriksveien til Villmarksveien

Ankommet Polarsirkelbyen.

– Det er kjempefint på Træna og det er mange hyggelige folk, vakker musikk og god stemning, sa Jens Stoltenberg til Rana Blad i går.

Høhø. Og Hehe. Tenk at det ikke bare var Sondre Lerche som kom til Træna, men også selveste Nato-sjefen. Den, eller rettere sagt han, så vi ikke komme i det vi dro. Et lite retrospektiv, der altså. 

Men nå er det selveste Richie the Cat som er blitt intervjuet av det samme Rana Blad. Et par dager senere, i regi av den, om jeg må få lov å si det, meget sympatiske sommerjournalisten Benedicte S i Mo i Rana. 
Vi fant oss en krok på ærverdige Scandic Meyergården i morges, i det som er Nordland fylkes nest største by.

Ved Scandic Meyergården var det stinn brakke, altså fullt hus, men Meyergården er alt annet enn ei brakke. Det er mer som en institusjon i Mo i Rana å regne, oppkalt etter herr L.A.Meyer, som kom til byen i 1859, der han fikk bevilling til å drive handelshus og gjestgiveri. Meyer bygde hus, og for å gjøre en lang historie kort: Det staselige gamlebygget hans er fortsatt en del av hotellet, som i løpet av tiden har fått flere påbygninger og utvidelser. Her har både kong Oscar II og Kong Haakon vært på besøk, så at det hviler et historisk sus over hotellet, er det ingen tvil om. I dag er Scandic Meyergården Nordlands største hotell, med noe så spesielt som konsertkapasitet til 1000 mennesker. Her har Richie fått æren av å bo, og har fått god forpleining, en god natts søvn, og en flott frokost som varte nesten 11,5 mil på sykkelsetet. Tusen takk for oss, Sylvi Solli og dere andre ved Meyergården, det var en glede å være på besøk. Fortsatt riktig god sommer!

Tilbake til overskriften.

Jeg har dratt rett på nachspiel(tur), og da passer det veldig bra å bytte ut kyst med litt fjell og villmark. Etter drøye 4 mil sørover langs rimelig trafikkerte E6, var det godt å svinge inn på fylkesvei 806, som utgjør en betydelig del av den såkalte Villmarksveien. Da var Rana kommune, Norges største i areal unntatt et par stykker oppe i Finnmark, blitt historie.

Navnet Rana kan forøvrig godt stamme fra samisk, fra den ursamiske gudinnen Rana Nietja, hun var gudinne for våren og for fruktbarheten, og navnet hennes betyr "Jordens datter". Det er jo ganske fint å tenke på, og så står det da også en bronsestatue av gudinnen i en av byens parker.
Kommunen er ellers ekstra rik på svovelkis, jernmalm og naturreservater - og på grotter. Den mest kjente av sistnevnte er kanskje Grønligrotta, Nordens eneste opplyste turistgrotte.

Idyllisk utover Ranfjorden i formiddag.

Ikke langt før det lille tettstedet Korgen, der Villmarksveien starter, sto kommuneskiltet til Hemnes kommune. I kommunen kjører landets eldste lokalradiostasjon som fortsatt er operativ, Radio Korgen, og så huser de Oksskolten, Nord-Norges høyeste fjell.
Det var i den retning katten skulle, til fjellkommunen Hattfjelldal.

Det er ikke til å underslå at det ble en ganske småseig etappe i dag, 11,5 mil altså, og med nesten 900 høydemetere. Men været har heldigvis stort sett vært i godt humør hele vegen, med kun sporadiske drypp fra oven. Villmarksveien, den relativt øde vegstrekningen, bød først og fremst på storslagen natur. Ellers registrerte jeg kun et drøyt dusin biler og et ekorn som for over vegen i løpet av 7 mil.

Mange dager langs kysten ble byttet ut med alpint landskap.

Det var uansett greit å gjøre denne etappen alene, og heller overlate min kjære sykkelledsagerske til å stå for velkomstkomiteen i Mosjøen imorgen, da de siste 76 kilometerne i kommuneskilt-Norge skal trilles. 

Det er i lille, store Hattfjelldal kommune, med 498 innbyggere, vi finner størstedelen av Norges nest største innsjø, Røssvatn. Jeg fikk følge vatnet i kupert fjellterreng i over 2 mil.

En liten flik av det enorme Røssvatnet.

Kommunen har ellers en ganske lang grense mot Sverige, så her befinner man seg virkelig i indre Nordland. Hadde det ikke vært for all denne syklinga, så hadde jeg kanskje aldri noen gang havna her.

Jeg er innkvartert i det meget flotte Fjellfolkets Hus på det lille tettstedet Hattfjelldal, der de også har sameskole og sør-samisk kultursenter.

 
Fjellfolkets Hus er en sjelden kombinasjon av hotell, turistinformasjon, husflidbutikk og kontorlokaler. Alt av dører er automatisert, alt er veldig rent og pent, stedet virker nesten splitter nytt, så her ligger alt til rette for en behagelig stop-over. Dette er et sted man egentlig gjerne kan bo flere netter, og kaste seg ut i naturopplevelsene som står i kø, nærmest utafor døra. 

Men for Richie the Cat må det bli med ei natt i denne omgang. I morgen skrives aller siste kapittel.

Ja, jeg kjenner vemodet sige på.

Ufyselig type

Ufyselig type vær altså.

Det er noe med 10 grader og regn som ikke helt harmonerer med det gode liv og definisjonen av kos, uansett hvordan man snur og vender på det. Spesielt når man sitter time etter time på sykkelsetet. 

Jepp, no fikk vi 'an, som de sier på nordlandsk. Spesielt jeg, som MÅTTE gjennom hovedturens siste kommune. Min kjære bare kikket ut av trailerpark-hytta, grøsset over været, ikledde seg en haug med gevanter og fant veien den ene kilometeren ned tilbake til Jektvik ferjekai, der hun på en lokal mjølkerute av en rutebåt til slutt fant veien helt til Bodø, fullstendig tørrskodd. Godværssyklist, med andre ord. 

Sykkeldagen i dag orker jeg nesten ikke skrive om, men den er nok definitivt blant de topp 10 kjipeste i Richie the Cat's sykkeltur sin 10-årige historie. En ting er å sitte og tråkke ute i silregnet i 10-11 grader, noe annet er disse vente-på-ei-ferge-stoppene man stadig får som avbrudd. Flere steder er det ikke så mye som et skur å stikke hodet innunder, og når man kommer ombord i ferga og tenker at man skal varme seg litt; vel, det er først da man merker hvor våt man er, og så blir man kald i stedet for varm. Når det virkelig regner, er det nesten ingenting som kan holde vannet helt ute. Selv alle motorsyklistene fra fjern og nær, som dryppende og kalde ankom dagens to fergeleier, kan underskrive på det.

'Tilfluktsrom" på Forøy ferjekai. 

Det begynte greit i morges - den første halvtimen - oppover Ågskardet, som ganske riktig må være et skar. Google maps lovet 'stort sett flatt', men det var et understatement gitt, det gikk mest i motbakke opp til det 3,2 kilometer lange røret Straumdalstunnelen, som for så vidt gjorde tilværelsen tørr og fin en stakket stund. 

Ikke noe for klaustrofobikere. 

Etter hvert dukket det etterlengtede skiltet til Meløy kommune opp, kommune 12 av 12 på denne turen. Det ble en rekordrask fotoshoot ved kommuneskiltet.

Meløy sin claim to faim må kanskje være at de har Nord-Europas lavestliggende isbre. Den heter Engabreen. Og kanskje at de er Helgelandskystens nordligste kommune? 

Som det nå enn er, jeg har kommet meg til Ørnes, kommunesenteret, endestasjonen for turen, og det er på tide å legge skoa på hylla, det vil si sykkelen i rutebussen. 

Destinasjon Bodø. 

Fæsten e slutt, kara, som han sa, partyløva. Hovedturen 2022 og Helgelandskysten er et tilbakelagt kapittel. Men i Bodø kan det nok bli litt 'fest' i kveld likevel. For en fest har det vært. Fra 28 grader i Rørvik, i Brønnøysund og på Vega, til et fantastisk stopp i Sandnessjøen, til magiske Træna. Og til 10 grader, regn og tung skodde over Bodø i kveld. Det har jammen meg vært ei variabel uke. 

Nå gjenstår det bare et lite sykkel-nachspiel før alt er over for alltid. (Ja, jeg vet det kan høres dramatisk ut) 

Jeg har brukt å dra hjem før jeg drar på nachspiel, men det er jo egentlig bare dumt, så nå kjører vi bare på. 

Mo i Rana: Jeg er på vei! Tar med godt drikke - og en sykkel! 

Sondre Lerche kommer, Richie drar

Det er første ordentlige festivaldag på Træna, og mengder av feststemte mennesker inntar øya. Og et knippe mer eller mindre kjente artister. 

Noen av dem skal sikkert sjekke inn på Træna Overnatting, som så sent som i fjor var samarbeidspartner for 71 Grader Nord. De la alt til rette da, og de la alt til rette nå. Kommer man til Træna, er man i de beste hender nettopp her. Takk Izabel og Vanja, fortsatt god sommer, måtte godværet snart komme tilbake!

Godværet, ja. Hvor ble du av? Jeg tror vi må si at det ligger på lur, for i dag var det meldt masse regn, og det kom nesten ingenting i forhold til det vi fryktet. 

Vi kom oss etter hvert inn på fastlandet, og det var ikke lenge på sykkelen før vi var over i Rødøy kommune. Det beste med Rødøy er kanskje øygruppa og fiskeværet Myken. Om mulig enda mer eksotisk, og enda lenger unna land, enn Træna. Bittelille Myken har 9 fastboende, helårs kolonialbutikk, whiskeydestilleri, snekkerfirma, to kafeer, overnattingsmuligheter og egen værobservasjonsstasjon.  Og masse framtidsoptimisme.

Ellers går Polarsirkelen tvers gjennom Rødøy kommune. Polarsirkel er som kjent en (av to) breddesirkel rundt jordas poler som markerer grensen for det området som har mørketid og midnattssol.

Polarsirkelen behørig markert midt uti ingensteds i Rødøy. 

Midnattsol kan dessverre ikke det lille tettstedet Jektvik skilte med i kveld, men etter et par mils sykling i vekslende vær (ja da, regnbygene kom og var heftige nok) og en lang fergetur, er det godt å sitte inne i hytta og få lov til å tørke opp litt og bare høre på regnet.

Før ankomst dagens bestemmelsessted fikk kommuneskiltjegeren Richie the Cat  et tilfeldig møte med kommuneorakelet Per Gunnar Stensvaag, bedre kjent som PG gjennom lang fartstid som flykaptein i SAS. Hva den mannen ikke visste om norske kommuner, og sannsynligvis geografi i sin alminnelighet, var ikke verd å vite. Head-to-head med Drillo må være neste, PG, god tur videre i bobilen!

Ankomst med åpen kjeft på Kilboghamn ferjekai. Snart ombord! 

Det får bli alt for i dag. I morgen ankommer vi forhåpentligvis Bodø utpå kvelden, etter en ny dag på sykkelen i grisevær. Det lover i hvert fall meteorologen😊

Hjemme for i dag. 

En form for hviledsg

Syklisten og hans følgesvenn har funnet "veien" hele 33 nautiske mil ut fra fastlandet, med andre ord langt uti havet. Her ligger øygruppa Træna, og kommunen med samme navn. Og her er det en form for hviledag.

Det har vært helt sykkelfritt i dag, for på Træna trenger man ikke sykkelen, det er liksom ikke så mye vei, akkurat. Dessuten har værgudene vært i det ugjestmilde hjørnet, med en god dose regn og temperatur nede på 10 grader. 

Men alt har sin sjarm, som det heter, og vi valgte å ta en forhåndsbestilt liten skyttelbåt ut til øya Sanna, der de har hele to fastboende, et grendehus som utrolig nok var åpent for kaffe og vaffel, og ikke minst: De ikoniske fjellene med Trænsstaven som prikken over i'en.

Det aller mest spektakulære med Sanna, er likevel grotta kalt Kirkhelleren, der de har funnet spor etter 6500 år gammel bosetting, og rester av 33 gravlagte mennesker. Historie så det holder, med andre ord. De fleste av skjelettene var fra 1300-tallet, og det spekuleres i om folk den gang søkte hit for å unnslippe Svartedauen.

Under Træna-festivalen, kanskje Norges kuleste festival som det går mange gjetord om, flyttes en av konsertene ut til Sanna og Kirkhelleren, akustikken i grotta er selvsagt formidabel. "Trænas hellige steinhall" kalles det da. Festivalen begynner i morgen, så den glipper akkurat denne gang. Men det kan uansett bli folksomt, en kommune med drøyt 500 innbyggere får plutselig besøk av flere tusen festivaldeltakere, frivillige og artister, og det settes opp en egen festivalcamp for formålet. 

Et menneske blir lite innunder den voldsomme grotta.

Træna regnes som Norges eldste fiskevær, og kirka på øya er et annet landemerke med mye, og sikkert dramatisk, historie. Træna kirke er ei korskirke fra 1773, og den var åpen for en kikk og en stille stund, da vi et øyeblikk fant det godt å søke ly fra vær og vind.

Fint i kirkerommet. 

Richie må som vanlig si noen ord om sitt husvære, og her på Træna er det ho Izabel Holmen som har tatt i mot meg, hun drifter sammen med mannen sin det utmerkede etablissementet med det megetsigende navnet Træna Overnatting. Her bor vi luftig, men samtidig nært, andre besøkende, de har to etasjer her, en god del rom, gode senger, muligheter for selv å lage middag, tv-stue og en ypperlig frokost i regi av ho Vanja, Vi stortrives på Træna Overnatting, og kan ikke se at de har så mye konkurranse her ute i forhold til pris og kvalitet, med mindre du heller vil kaste deg ut i teltlivets gleder, og det vil du kanskje ikke, i hvert fall ikke på en dag som i dag.

Godt sted å sjekke inn på Træna. 

I kveld er det middag på Havfolkets Hus, og ute ser det faktisk ut til at det klarner litt. Mon tro om ikke det står en aldri så liten seibiff på menyen. Med en veldig lokal øl til, ryktes det.

I morgen venter ei ny sykkeletappe, opp til Jektvik i Rødøy kommune, Og ja, nå skal både den ene og den andre opp på sykkelen. Det er meldt et skikkelig grisevær, men hey, jeg lovet for noen dager siden å fortelle alt som det er.

Og kommunene? 439 av 446 nå - and still counting. Sjekk fanen "kommunene".😊

Veldig vanskelig å gå seg vill på Træna. 

Ut til den ytterste nøgne ø

Utsikten fra balkongen på Scandic Syv Søstre i går ved midnatt.

Aller først i dagens innlegg en stor takk til Per Kristian og hele personalet på Scandic Syv Søstre, Amalie, Rita, vår greske servitør Sotiris (som snakket norsk! ) og alle dere andre: Dette var over all forventning. Og når et hotell får dén merkelappen, skjønner man at de virkelig er på sporet av noe, både med hensyn til produkt og service. Applaus! 

En rask kikk på værmeldingen på telefonen til frokost, viste fortsatt sørvestlig vind (som var bra), og regnbyger (som ikke var bra). Ute var det stikk motsatt. Ute skinte solen, helt til klokka fire, og det blåste frisk nordlig vind. Skål til meteorologisk institutt. 

Sandnessjøen er ellers et knutepunkt og et helt naturlig sted å ta en stop-over når du er på tur. Byen ligger midt på Helgelandskysten, mellom mektige fjell og vakre øyer.

Den majestetiske Helgelandsbrua dukket ganske raskt opp etter start, den gir Sandnessjøen fergefri fastlandsforbindelse.

Helgelandsbrua mens det fortsatt var godvær. 

Over brua het det Leirfjord kommune. Om den er det ikke så mye å si, tipper det er ganske mange som ikke visste at det fantes en kommune i Norge med det navnet. Kommunen er liksom bare... sjeldent omtalt. 

Dagens lille nedtur kom ved ankomst fergeleiet videre over til Nesna. Ferga gikk foran øynene på syklisten, 1 kilometer unna, klokka var 11.30. Så viste det seg at neste ikke gikk før 13.55. Det er et smått utrolig intervall med all sommertrafikken langs Kystriksveien. Jeg hadde i det minste forventet halvtimesruter og stor ferge, på det som nærmest er en stamvei-strekning. Da ferga omsider dukket opp, viste den seg å være av den eldre og klart mindre sorten.

Som det nå enn var, ut på sjøen bar det, og snart var jeg over i Nesna kommune, altfor seint til å kunne rekke den planlagte ferga til Træna, 66 kilometer sykling lenger framme.

Det var fint på Nesna. Derfra kommer ho Ida Maria, og de har hatt egen høyskole der, som nå er en del av Nord Universitetet.

På Coop'en kom jeg i snakk med en tysker som var på vei sørover. Han så småsliten ut, og spurte om jeg visste om en campingplass litt lenger sør, han trengte en hviledag, sa han. Og om det var noen fjell før Sandnessjøen? Nei, det var det ikke, kunne katten berolige med. - Men det er et fjell dér, sa tyskeren og pekte i den retningen jeg skulle. Det kommer etter ei drøy mil. 

Jaha? Fjell langs Kystriksveien? Hø! Det skulle dessverre vise seg at tyskeren hadde aldeles rett. Stigningene begynte omtrent samtidig som himmelen åpnet sine sluser, og det som viste seg å hete Sjonfjellet straffet katten med nøyaktig 10 kilometer stigning, type 9%. Det var veldig lite med i beregningen, kan man si, men samtidig var jeg også glad jeg var alene. Det viste seg at Sjonfjellet faktisk er det høyeste punktet på hele den 65 mil lange Kystriksveien. 

Selvsagt var det festlig å rase ned igjen på andre siden, klissvåt, men Sjonfjellet tappet mye energi, og regnet fulgte meg helt ut til Stokkvågen ferjekai. Da var vi over i ny kommune: Lurøy.

Heldigvis gikk det ei kveldsferge. Ut til Onøy. Med overgang til hurtigbåt videre til Træna, lengst ut i havet. 

Det klarnet etter hvert opp igjen utpå kvelden. Vinden stilnet. Ute på sjøen glir båten akkurat nå stille mellom holmer og øyer i Lurøy kommune. Som Sleneset. Og Lovund. Horisonten er opplyst i rosa og grått og blått. Det er vakkert.

Hurtigbåten kommer inn til Onøy. Klar for siste etappe dag. 

I morgen er det hviledag og utforskning av Norges mest fjerntliggende kommune, Træna. Det første trengs etter dagen i dag, for å si det sånn😊

4 ferger, et sykt værskifte, og et utrolig fint hotell

Regnbuen over Dønna i ettermiddag. Etter sol kommer regn, kan man trygt si. 

Det var tidlig søndags morgen, med dallblå himmel og 15 grader, da Richie forlot alle de glade menneskene på Gladstad (som for det meste sov) og satte sykkelen i bevegelse i retning fergeleiet på Igerøy, bort fra fine Vega.  

Burde du dra dit? Absolutt. Fordi øya er akkurat passe stor og har alt du trenger for en fin kystferie. Uten hippe kafeer og urbant natteliv, selvsagt, men med ubegrensede muligheter for  naturopplevelser. Kom med sykkel og kos deg noen dager, det vil det bli vanskelig å angre på.
Burde du bo på Banken Bed & Breakfast? Absolutt. Fordi du bor i kommunesenteret midt på øya, med korte avstander i alle retninger. Og fordi du har all friheten du kanskje vil ha når du bor et sted; spise frokost når du vil, lage deg middag når du vil, vaske klær, og du kan nesten ikke unngå å være litt sosial og prate med andre. Det er 6 rom og ferdig med det. Du kan til og med lade bilen rett utafor, hvis det skulle være nødvendig. Og matbutikken ligger bare et steinkast unna. Så takk til Bernard Martinsen for to fine dager, og riktig god sommer til dere!

Klokka 10 var solosyklisten tilbake på fergeleiet der overfarten til Vega begynte to dager tidligere, hvor han fikk en drøy times venting, nå på ei anna ferge, den som skulle over fjorden til Vevelstad kommune. 

Der bor det 'hele' 462 mennesker i følge siste folketelling. Men om sommeren er det nok mye folk på gjennnomfart, for her passerer Riksvei 17, bedre kjent som Kystriksveien, tvers gjennom. 

Jeg hev meg i kast med de 17 kilometerne tvers gjennom. Med litt medvind gikk det så fort at jeg rakk en avgang med ferge nr 2 jeg aldri trodde jeg skulle rekke. I Vevelstad kommune er forøvrig omkring halvparten av arealet nasjonalpark , og kommunen har ingen tettsteder, hadde jeg lest. Det flyktige kommunebesøket fikk dermed stå sin prøve. 

Etter en ny tur på bøljan blå var jeg over i Alstahaug kommune. Og over på den særdeles flate øya med det kule navnet Tjøtta. Hvem har ikke hørt om den steinrike vikinghøvdingen Hårek av Tjøtta? Far hans, Øyvind, var imidlertid like kjent, han levde som dikter, såkalt skald, og hadde tilnavnet Skaldespiller. Kona hans, Gunnhild, var barnebarnet til selveste Harald Hårfagre. Det står en bauta av han Øyvind utenfor Tjøtta kirke. 

Ankomst Tjøtta. Fortsatt i fint sommervær. 

En aldri så liten oppgradering kanskje, på Tjøtta? Vakkert like fullt. 

Kystriksveien, Riksvei 17, nasjonal turistveg, fortsetter nordover. 

Jeg rakk en tur innom historiske Alstahaug kirke fra 1200-tallet og det spennende Petter Dass-museet. Det var jo her han virket, presten og dikteren bak det berømte diktet Nordlands Trompet, må vite. 

Nydelige Alstahaug kirke

Petter Dass. Eget museum og greier. 

Snart ankomst nytt fergeleie. Ny øy, og ny øykommune: Herøy. En av to kommuner med eksakt samme navn, den andre ligger på Sunnmøre. Tidligere var det hele seks slike "dublettkommuner" i Norge, vi hadde Os i Hordaland og Os i Hedmark, Nes i Buskerud og Nes i Akershus, Sande i Vestfold og Sande i Møre og Romsdal. Og Bø i Nordland og Bø i Telemark. Nå er det bare to igjen, Herøy i Nordland og Herøy i Møre og Romsdal, og Våler i Innlandet og Våler i Viken. 

Herøy kommune er omgitt av hav på alle kanter, og er sammen med Dønna kommune det største samfunnet i Norge uten fastlandsforbindelse. Å sykle der var en nydelig opplevelse, på smale veier helt ute i skjærgården. Det var bare ETT lite problem. Mørke skyer truet plutselig i horisonten. Værskiftet, som selvfølgelig ikke var meldt, var det verste jeg noen gang har vært med om. I løpet av en halvtime hølja det ned, skodda lå plutselig tjukk utpå fjorden, vinden hadde dreid østlig, og det verste av alt- det begynte å lyne og tordne som besatt.
Regn tåler jeg, og motvind også, men lyn? Fri og bevare meg vel. Katten ble rett og slett redd, og de siste to mila ble tilbakt i en fart som om jeg hadde selveste nøkken i hælene. Innen frykten hadde tatt meg, hadde jeg ankommet Dønna kommune, der de har ei øy med det morsomme navnet Løkta, og rukket å bli gjennomblaut.

Fjellformasjonen De Syv Søstre i Alstahaug ligger på øya Alsta, og utsikten er strålende fra Herøy. Søstrene ble behørig fotografert fra Herøysundbrua like før styrtregnet kom. Det var visstnok den omtalte dikterpresten Petter, med det kjekke etternavnet Dass, som ga navn på fjellrekka. Alle de syv toppene har selvsagt navn, og det er merket løype opp til hver enkelt topp. Kan du dokumentere å ha gått opp på en eller alle toppene, stiller turistinformasjonen i Sandnessjøen med eget diplom til deg.

Syv Søstre på rekke og rad. 

Det mest hysterisk spesielle med hele denne sykkeltur-skildringen, er imidlertid det som skjedde en times tid etter ankomst fergeleiet med det - også morsomme - navnet Bjørn, på Dønna. Det klarnet opp. Omtrent som du skulle ha tatt et viskelær og bare radert bort alle skyene og alt regnet og alle lynene. Det var - spektakulært. 

Vi er altså i Sandnessjøen i kveld, gjenforent etter min kjæres tur på havet uti det utrolig fine arkipelaget på Helgelandskysten. Vi er vel innkvartert på Scandic Syv Søstre, en del av Norges klart beste hotellkjede. Richie er en sann Scandic-fan, men Syv Søstre i Sandnessjøen må være en av juvelene i Scandic-kronen, noe av det flotteste de har å by på. Vi er tatt imot som konge og dronning og er over oss av begeistring for mottakelsen.

Jeg skal skrive mer om Sandnessjøen i morgen. Akkurat nå føles det som om man bare vil bli her. Men i morgen venter turens lengste etappe, 11 mil ut til Stokkvågen Fergekai. Træna ligger langt der ute i horisonten og venter, eksotisk som bare øya Træna kan være det.

Syklingen dit byr imidlertid på et antall kjipe og lange tunneler, og damen er derfor fritatt fra sykkellivets gleder nok en dag. Men båtturer her er vel heller ikke å forakte. Vi får se hvordan det blir med alt sammen. Søndagskvelden skal i hvert fall nytes i fulle drag. På Sandnessjøens beste restaurant. Og den heter Alo Wining and Dining, og ligger selvsagt - på Scandic Syv Søstre.

Ikke akkurat a walk in the park

Mer som Stairway to Heaven, egentlig. 

1450 trappetrinn rett opp, denne attraksjonen Vegatrappa som skulle forseres i dag var av et litt annet kaliber enn den nye Kvernberget-trappa i Kristiansund, for de som er kjent på de trakter. Det var rett og slett en smått voksen stigning, men utsikten fra toppen var verd hvert eneste steg. 

Bare å begynne å gå. 

Oversikt med utsikt. 

-Og så skal jeg sykle tilbake etterpå?, halvveis spurte, halvveis konstaterte min kjære halvveis oppe i trappa. Hun refererte til de 11 kilometerne + vi måtte tilbakelegge for å komme tilbake til Banken på Gladstad. Sykkelfølget kunne bare lokke med god medvind, og det fikk han selvsagt rett i. Det er ikke mange ukene siden damen hadde besøk av herr Omikron, og man skulle kanskje tro hun daglig ble utsatt for kattepisken på tur,  men det må herved avkreftes. Vi kom trygt opp og trygt ned, det viktigste er som kjent å ta tiden til hjelp. 

På toppen møtte vi også ei lita jente som viste seg å ennå ikke ha fylt 4 år, hun hadde gått selv hele veien opp med den samme tiden til hjelp, og da var det bare å konstatere to ting man egentlig allerede visste: Alle klarer mer enn de tror de er i stand til, og det er utrolig hva en mamma og pappa som er godt over gjennomsnittlig flinke med motivasjon, kan få avkommet med på.. 

Veien opp til toppen var ellers dekorert med diverse skapninger fra dyreriket, alle utformet ved hjelp av naturens egne materialer, det var nesten som å vandre i en naturens dyrehage.

Neste stopp; Verdensarvsenteret, ytterst ute på nordsiden av Vega. Hvilken plass. Vinden hadde løyet, og kafeen serverte retten 'fiskepakke', som var helt innafor. Det som ikke er helt innafor, rent økonomisk altså, er å kjøpe seg ei ekte ederdunsdyne. De produseres på Vegaøyene på gammelmåten, som det eneste stedet i verden. Det lages ca 12 stykker i året, og derfor er det ventelister, fikk vi høre, til tross for prisen: friske 70.000 kroner. Ja, ja. Nå kan man alltids gå på nettet og kjøpe seg ei dyne til 47.000 fra Island, da får man med 'ekthetsbevis' og greier. Men da dreier det seg om industriell produksjon, de kan til og med maskinvaskes, og de ansatte ved Verdensarvsenteret bare fnøs av den etiske dimensjonen ved å i det hele tatt bli sammenlignet med det islandske produktet. 

Verdensarvsenteret i sikte. 

Vega viste seg ellers å være akkurat det folk sier at det er: et eldorado for syklende. Fint og flatt og lite trafikk, det er nesten så man følte at motoriserte farkoster a la bobiler og sånn burde betrakte oss med et aldri så lite misunnelsens blikk.

Det er ellers spor etter bosetting for hele 10.000 år siden her ute. Det er det ingen andre plasser i Nord-Norge som kan vise til. Sannsynligvis bosatte folk seg her fordi havet rundt øyene er ganske grunt, og samtidig fullt av fisk.

Vega er i ferd med å bli historie. Det er noe i lufta i kveld, Det kalles styrtregn. Det har meldt sin ankomst i 18-tida.. Håper det er over til i morgen tidlig, da venter en tøff dag på sykkelen med 10 nye mil og flere nye kommuner, før man kan gå inn for landing i Sandnessjøen.

For "noen" blir det derimot en tur på havet med hurtigbåt i stedet, innom en rekke av de små Vega-øyene, før ankomst samme sted. Sykkellivet kan jammen være et luksusliv noen ganger. Heng med.

Øya Søla. 450 meter rett opp. Og rett ned igjen.