Til Mussere

Det er søndag 10. juli, og siste dagen av Richie the Cat's sykkeltur 2022. Og hvem vet, kanskje det er siste dagen for hele denne figuren kalt Richie the Cat også, men det må det nok grunnes litt mer over.

Jeg befant meg i morges i Hattfjelldal, en fjellkommune inn mot svenskegrensa, som kjennetegnes av store, øde fjellområder, skog, innsjøer og elver. Her bor "fjellfolket", og her har jeg bodd - i Fjellfolkets Hus, på tettstedet med samme navn som kommunen.
Et hotell, ja så visst, men også en turistinformasjon, et næringsbygg og et flott museum som er viet livet og historien til fjellets folk i landsdelen. 

Det er fint å være i Hattfjelldal. Det er store rom her, i overført betydning, det er en plass det er lett å finne ro. Fjellfolkets Hus har vist seg mer som et opplevelsessenter, der man tilfeldigvis er så heldig også å kunne overnatte. Jeg kommer veldig gjerne tilbake hit en gang.
Så til Theres og Sølvi, takk for at dere tok i mot meg så fint, og fotrtsatt riktig god sommer!

Litt før elleve forlot syklisten Hattfjelldal for denne gang. Det ble en mer behagelig reise enn i går, da alle høydemeterene viste 4700 forbrente kalorier skal man tro Garmin-computeren på styret. 14-15 grader og overskyet oppholdsvær ga en fin ramme for sykling, til tross for en ørliten motvind. 

Det er bare 34 kilometer til Sverige den ene veien, men enda mindre, bare 14 kilometer, den andre veien før man møter kommuneskiltet til Grane kommune.

Grane er en av Nordlands største reindriftskommuner, og huser også den nordlandske delen av en av våre mest kjente nasjonalparker: Børgefjell. 

I våre dager er imidlertid Grane kommune antakelig mest kjent for Marcus og Martinius, de syngende tvillingbrødrene som først vant Melodi Grand Prix jr i 2012, og som senere ble kåret til Årets Spellemann i 2016. 
Guttene kommer fra kommunesenteret Trofors, der jeg trillet gjennom ved lunsjtider, og jeg unnet meg en kopp kaffe på bensinstasjonen. I år har de to barnestjernene rukket å bli 20 år, (huff som tida flyr), og de var vel kanskje ikke "heime" uansett...

Det gikk sakte vestover mot Trofors. Jeg greide ikke sykle fortere. Kroppen ville, men hodet sa vent, gjør de siste mila av Norge til en rolig nytelse, type tantrisk. Og slik ble det. 

E6 ventet, i over 4 mil nordover, og den er jo alt annet enn tantrisk sommerstid.

Men til Mosjøen skulle jeg, og til Mosjøen, Helgelands eldste by sies det, kom jeg, etter totalt 77 kilometer på sykkelsetet,  og etter å ha fulgte elva Vefsna nordover. Mosjøen er ingen egen bykomune, det er kommunesenteret i Vefsn kommune, som altså ble min aller siste på lista...

De vet å flagge når man nærmer seg i Mosjøen, de stiller med plakater langs veien med slagordet 'Velkommen til byen midt i Norge'. Men hey, der tar dere strengt tatt litt hardt i folkens, for Norges geografiske midtpunkt ligger faktisk ikke her, men like ved byen Steinkjer, type 27 mil lenger syd. Så den er en anelse 'dryg', som de sier på Nordvestlandet. Men ellers er Mosjøen en veldig koselig by, spesielt i områdene rundt den gamle bydelen i Sjøgata. Mon tro om også ho Sandra Lyng (Haugen) er heime på ferie, hun er i hvert fall herfra. 

Pittoresk i Sjøgata i Mosjøen.

Vi er innlosjert på selveste Mosjøen hotell, med kort vei til jernbanen og alle byens fasiliteter. Her er det så hjemmekoselig at de i tillegg til flotte rom og lun stemning byr på 'kveldsmat', med varmrett og dessert og greier. Jammen gjør de det fint å komme 'heim' til Mosjøen.

Siste stopp på siste tur. 

Det skal bli godt å kanskje endelig slippe å være halvfjern pga alle disse blogginnleggene som skal skrives hver dag. Mosjøen heter på sør-samisk Mussere, og i og med at dét nesten høres ut som musserende, er det kanskje lov til å nyte et glass Prosecco i aften. Sammen med min kjære, som tålmodig har ventet på meg i Mosjøen. Prosecco har vært en følgesvenn på flere av Richies nyte-etter-en-etappe-kvelder opp gjennom åra.

I morgen legges en epilog ut her, en ikke altfor lang oppsummering av min aller siste blogg.
Den vil du kanskje lese.
Den inneholder kanskje også det aller første kommuneskilt-bildet, tatt for 16 år siden. Og det aller siste.

PS: Richie er akkurat i kveld heftig til stede på forsiden i nettutgaven av Rana Blad.
Si fra hvis du vil lese hele artikkelen 😺