Ikke akkurat a walk in the park

Mer som Stairway to Heaven, egentlig. 

1450 trappetrinn rett opp, denne attraksjonen Vegatrappa som skulle forseres i dag var av et litt annet kaliber enn den nye Kvernberget-trappa i Kristiansund, for de som er kjent på de trakter. Det var rett og slett en smått voksen stigning, men utsikten fra toppen var verd hvert eneste steg. 

Bare å begynne å gå. 

Oversikt med utsikt. 

-Og så skal jeg sykle tilbake etterpå?, halvveis spurte, halvveis konstaterte min kjære halvveis oppe i trappa. Hun refererte til de 11 kilometerne + vi måtte tilbakelegge for å komme tilbake til Banken på Gladstad. Sykkelfølget kunne bare lokke med god medvind, og det fikk han selvsagt rett i. Det er ikke mange ukene siden damen hadde besøk av herr Omikron, og man skulle kanskje tro hun daglig ble utsatt for kattepisken på tur,  men det må herved avkreftes. Vi kom trygt opp og trygt ned, det viktigste er som kjent å ta tiden til hjelp. 

På toppen møtte vi også ei lita jente som viste seg å ennå ikke ha fylt 4 år, hun hadde gått selv hele veien opp med den samme tiden til hjelp, og da var det bare å konstatere to ting man egentlig allerede visste: Alle klarer mer enn de tror de er i stand til, og det er utrolig hva en mamma og pappa som er godt over gjennomsnittlig flinke med motivasjon, kan få avkommet med på.. 

Veien opp til toppen var ellers dekorert med diverse skapninger fra dyreriket, alle utformet ved hjelp av naturens egne materialer, det var nesten som å vandre i en naturens dyrehage.

Neste stopp; Verdensarvsenteret, ytterst ute på nordsiden av Vega. Hvilken plass. Vinden hadde løyet, og kafeen serverte retten 'fiskepakke', som var helt innafor. Det som ikke er helt innafor, rent økonomisk altså, er å kjøpe seg ei ekte ederdunsdyne. De produseres på Vegaøyene på gammelmåten, som det eneste stedet i verden. Det lages ca 12 stykker i året, og derfor er det ventelister, fikk vi høre, til tross for prisen: friske 70.000 kroner. Ja, ja. Nå kan man alltids gå på nettet og kjøpe seg ei dyne til 47.000 fra Island, da får man med 'ekthetsbevis' og greier. Men da dreier det seg om industriell produksjon, de kan til og med maskinvaskes, og de ansatte ved Verdensarvsenteret bare fnøs av den etiske dimensjonen ved å i det hele tatt bli sammenlignet med det islandske produktet. 

Verdensarvsenteret i sikte. 

Vega viste seg ellers å være akkurat det folk sier at det er: et eldorado for syklende. Fint og flatt og lite trafikk, det er nesten så man følte at motoriserte farkoster a la bobiler og sånn burde betrakte oss med et aldri så lite misunnelsens blikk.

Det er ellers spor etter bosetting for hele 10.000 år siden her ute. Det er det ingen andre plasser i Nord-Norge som kan vise til. Sannsynligvis bosatte folk seg her fordi havet rundt øyene er ganske grunt, og samtidig fullt av fisk.

Vega er i ferd med å bli historie. Det er noe i lufta i kveld, Det kalles styrtregn. Det har meldt sin ankomst i 18-tida.. Håper det er over til i morgen tidlig, da venter en tøff dag på sykkelen med 10 nye mil og flere nye kommuner, før man kan gå inn for landing i Sandnessjøen.

For "noen" blir det derimot en tur på havet med hurtigbåt i stedet, innom en rekke av de små Vega-øyene, før ankomst samme sted. Sykkellivet kan jammen være et luksusliv noen ganger. Heng med.

Øya Søla. 450 meter rett opp. Og rett ned igjen.