Epilog

Nydelig i Mosjøen i dag. 

Det er dagen derpå, om man kan si det dagen etter en søndag, og Mosjøen ligger badet i sol. Nachspielet er slutt, og sommeren er tilbake i Nord-Norge! Om enn bare for en dag. Og nå skal vi dra. 

Den foreløpig siste kvelden i Richie the Cat's historie ble tilbragt i regi av Mosjøen hotell, og det var, i all beskjedenhet, en veldig fin avslutning. En god seng, god mat, godt drikke, god stemning, alt på plass på dette fine sted. Takk til Pål Arthur og hele personalet på hotellet, fortsatt god sommer til dere! 

Skal heim og ta sæ ein længre kvil no. 

Dette skal være en slags epilog, et etterord, til årets sykkeltur. Og det er like vanskelig hver gang å sette de rette ordene på ting, sånn etterpå. Særlig nå, som jeg kanskje aldri skal skrive om flere sykkelturer. 

Jeg skal prøve å ikke gjøre det så langt. 

Det er rart å tenke på at noe så tilfeldig som et bilde ved et komnuneskilt utenfor Oslo i 2006 skulle ende 445 bilder og 16 år senere i Mosjøen i Nordland. 

Det er rart hvordan noe så enkelt som ett tilfeldig menneskemøte, eller én tilfeldig handling, i det hele tatt kan skape følelser, opplevelser, erfaringer og minner som kanskje blir værende der hele livet. På godt eller på vondt, selvsagt, og noen ganger begge deler. 

For Richie the Cat, syklisten, er det utelukkende på godt. Jeg kunne valgt å si som Martin Ødegaard da han ble solgt til Real Madrid: - Det er klart det er stort.
Jeg har jo en slags Norgesrekord nå.
Men jeg velger heller det gamle jungelordet "Vær glad for at det skjedde, ikke lei deg for at det tok slutt." Det ligger en slags trøst der, og en liten åpning. It aint over till the fat lady sings, som det heter i et annet jungelord. Det kan selvsagt bety at slutten egentlig viser seg bare å være en pause....

Jeg føler meg glad og priviligert for å ha fått gjøre denne reisen. Og jeg sier som Edit Piaf: Je ne regrette rien. Den har latt meg få se og oppleve mer av Norge enn de fleste andre. 

Det finnes de som, kanskje litt på fleip, synes jeg er helt besatt av sykling. Det synes jeg ikke selv. De som virkelig kjenner meg, vet hvor viktig jeg også synes bedageligheten er, den berømmelige kosen. Ølen på puben, den gode praten, mat og vin. Yte og nyte hånd i hånd, det tror jeg er en god oppskrift. 

Jeg har en god venn som heter Erling. Han har vært med på Richie the Cat's sykkeltur hele 5 år på rad. Det har gitt ham så mange fine opplevelser at han er blitt frelst, uten at det ligger noe som helst religiøst i ordet. Nå har han en familiesituasjon som gjør at han har veldig begrenset med egentid til å forfølge sin relativt ferske sykkelglede, men hva gjør han? Han tar den ene "friuka" han har fått i sommer, pakker sykkelkofferten og reiser til Bosnia. Der skrur han sykkelen sammen og sykler helt til Kroatia, i all slags terreng. Og ikke nok med det: Han skriver blogg fra turen!. Du kan lese den her: https://sykkelbalkan.simplesite.com/

Det er fin lesing.

Jeg kan, Erling kan, og også du kan. Å sykle 8-10 mil på sykkel er noe de aller fleste kan klare på en dag, det har jeg sagt før. Særlig om været er fint. Med mindre de har en fysisk skade eller andre åpenbart fysiologiske begrensninger, selvsagt. Eller de er vaksinert mot å bli sliten. 
Det finnes ikke noe bedre enn en sykkeferie, og det er det mange, mange som har skjønt, og oppdaget.

Nå skal jeg gi meg. Her er sykkelsommeren 2022.

13 dager
19 kommuner
13 fergeturer
10 ulike overnattingssteder
Ca 50 mil på sykkel
Fra 10 til 28 grader, fra regn til sol
Nesten hele Helgeland
Et flott møte med farsslekta

Takk til dere som formelt har vært med meg på en eller flere etapper av Richie the Cat's sykkeltur gjennom 10 år: Ivar Høvik, Niels Wulfsberg, Paal Pedersen, Erling K Nilsen, Øyvind K Andresen, Gunnar Mendelin-Norebø -  og selvsagt  min kjære: Anne Frøyland, som har vært forståelsesfull i forhold til all (sykkel) lidenskapen gjennom så mange år, før hun selv hev seg på "toget" og fikk en smakebit, først i fjor, så i år. Jeg tror ikke, og håper ikke, at hun akkurat er blitt vettskremt.

Takk også til dere andre som har vært med på de mange sykkelturene mine som ikke har vært blogget, og som har vært fotograf når mange av kommuneskiltene skulle foreviges:
Olav Hahn, Martin Frank, Anders Føyen, Per Ivar Lund, Markus og William Wiik. 

Takk til alle mine flere titalls overnattingssteder disse årene, for ei godt rabattert seng, og nå får jeg endelig tørre å si det: En spesielt stor takk til de mange av dere som ga meg helt kostnadsfritt husvære. Dere vet hvem dere er.

Jeg har skrevet litt om hvordan jeg har opplevd å sykle hele Norge under fanen "Om å sykle hele Norge". Der ligger det også noen bilder av det jeg har kalt "Kommuneskiltenes Hall of Fame."
Og der ligger alle bildene, alle 446 kommunene. 

Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om alt sammen, men det gjør jeg ikke. Mange spør meg: Hvor er det fineste stedet du har syklet? Det er umulig å svare på. Jeg har nok noen tanker rundt det, og kan ta det face-to-face, men så vil jeg ikke in public favorisere enkeltkommuner, for jeg har hatt fine opplevelser over alt.
Mange spør meg også: Hva skal du gjøre nå? Hva er neste prosjekt?
Noen blir litt forundret når jeg svarer: Må det være noe neste prosjekt, da? Da smiler jeg.  

Kanskje, en gang. Og kanskje ikke. Inntil da, og som jeg lovet i forrige innlegg: Under her ser du det aller første, og det aller siste, bildet. Det er 16 år og 24 dager mellom dem. 

Takk for at nettopp DU har fulgt meg på veien. ❤️