Fra Kystriksveien til Villmarksveien

Ankommet Polarsirkelbyen.

– Det er kjempefint på Træna og det er mange hyggelige folk, vakker musikk og god stemning, sa Jens Stoltenberg til Rana Blad i går.

Høhø. Og Hehe. Tenk at det ikke bare var Sondre Lerche som kom til Træna, men også selveste Nato-sjefen. Den, eller rettere sagt han, så vi ikke komme i det vi dro. Et lite retrospektiv, der altså. 

Men nå er det selveste Richie the Cat som er blitt intervjuet av det samme Rana Blad. Et par dager senere, i regi av den, om jeg må få lov å si det, meget sympatiske sommerjournalisten Benedicte S i Mo i Rana. 
Vi fant oss en krok på ærverdige Scandic Meyergården i morges, i det som er Nordland fylkes nest største by.

Ved Scandic Meyergården var det stinn brakke, altså fullt hus, men Meyergården er alt annet enn ei brakke. Det er mer som en institusjon i Mo i Rana å regne, oppkalt etter herr L.A.Meyer, som kom til byen i 1859, der han fikk bevilling til å drive handelshus og gjestgiveri. Meyer bygde hus, og for å gjøre en lang historie kort: Det staselige gamlebygget hans er fortsatt en del av hotellet, som i løpet av tiden har fått flere påbygninger og utvidelser. Her har både kong Oscar II og Kong Haakon vært på besøk, så at det hviler et historisk sus over hotellet, er det ingen tvil om. I dag er Scandic Meyergården Nordlands største hotell, med noe så spesielt som konsertkapasitet til 1000 mennesker. Her har Richie fått æren av å bo, og har fått god forpleining, en god natts søvn, og en flott frokost som varte nesten 11,5 mil på sykkelsetet. Tusen takk for oss, Sylvi Solli og dere andre ved Meyergården, det var en glede å være på besøk. Fortsatt riktig god sommer!

Tilbake til overskriften.

Jeg har dratt rett på nachspiel(tur), og da passer det veldig bra å bytte ut kyst med litt fjell og villmark. Etter drøye 4 mil sørover langs rimelig trafikkerte E6, var det godt å svinge inn på fylkesvei 806, som utgjør en betydelig del av den såkalte Villmarksveien. Da var Rana kommune, Norges største i areal unntatt et par stykker oppe i Finnmark, blitt historie.

Navnet Rana kan forøvrig godt stamme fra samisk, fra den ursamiske gudinnen Rana Nietja, hun var gudinne for våren og for fruktbarheten, og navnet hennes betyr "Jordens datter". Det er jo ganske fint å tenke på, og så står det da også en bronsestatue av gudinnen i en av byens parker.
Kommunen er ellers ekstra rik på svovelkis, jernmalm og naturreservater - og på grotter. Den mest kjente av sistnevnte er kanskje Grønligrotta, Nordens eneste opplyste turistgrotte.

Idyllisk utover Ranfjorden i formiddag.

Ikke langt før det lille tettstedet Korgen, der Villmarksveien starter, sto kommuneskiltet til Hemnes kommune. I kommunen kjører landets eldste lokalradiostasjon som fortsatt er operativ, Radio Korgen, og så huser de Oksskolten, Nord-Norges høyeste fjell.
Det var i den retning katten skulle, til fjellkommunen Hattfjelldal.

Det er ikke til å underslå at det ble en ganske småseig etappe i dag, 11,5 mil altså, og med nesten 900 høydemetere. Men været har heldigvis stort sett vært i godt humør hele vegen, med kun sporadiske drypp fra oven. Villmarksveien, den relativt øde vegstrekningen, bød først og fremst på storslagen natur. Ellers registrerte jeg kun et drøyt dusin biler og et ekorn som for over vegen i løpet av 7 mil.

Mange dager langs kysten ble byttet ut med alpint landskap.

Det var uansett greit å gjøre denne etappen alene, og heller overlate min kjære sykkelledsagerske til å stå for velkomstkomiteen i Mosjøen imorgen, da de siste 76 kilometerne i kommuneskilt-Norge skal trilles. 

Det er i lille, store Hattfjelldal kommune, med 498 innbyggere, vi finner størstedelen av Norges nest største innsjø, Røssvatn. Jeg fikk følge vatnet i kupert fjellterreng i over 2 mil.

En liten flik av det enorme Røssvatnet.

Kommunen har ellers en ganske lang grense mot Sverige, så her befinner man seg virkelig i indre Nordland. Hadde det ikke vært for all denne syklinga, så hadde jeg kanskje aldri noen gang havna her.

Jeg er innkvartert i det meget flotte Fjellfolkets Hus på det lille tettstedet Hattfjelldal, der de også har sameskole og sør-samisk kultursenter.

 
Fjellfolkets Hus er en sjelden kombinasjon av hotell, turistinformasjon, husflidbutikk og kontorlokaler. Alt av dører er automatisert, alt er veldig rent og pent, stedet virker nesten splitter nytt, så her ligger alt til rette for en behagelig stop-over. Dette er et sted man egentlig gjerne kan bo flere netter, og kaste seg ut i naturopplevelsene som står i kø, nærmest utafor døra. 

Men for Richie the Cat må det bli med ei natt i denne omgang. I morgen skrives aller siste kapittel.

Ja, jeg kjenner vemodet sige på.