Ut til den ytterste nøgne ø

Utsikten fra balkongen på Scandic Syv Søstre i går ved midnatt.

Aller først i dagens innlegg en stor takk til Per Kristian og hele personalet på Scandic Syv Søstre, Amalie, Rita, vår greske servitør Sotiris (som snakket norsk! ) og alle dere andre: Dette var over all forventning. Og når et hotell får dén merkelappen, skjønner man at de virkelig er på sporet av noe, både med hensyn til produkt og service. Applaus! 

En rask kikk på værmeldingen på telefonen til frokost, viste fortsatt sørvestlig vind (som var bra), og regnbyger (som ikke var bra). Ute var det stikk motsatt. Ute skinte solen, helt til klokka fire, og det blåste frisk nordlig vind. Skål til meteorologisk institutt. 

Sandnessjøen er ellers et knutepunkt og et helt naturlig sted å ta en stop-over når du er på tur. Byen ligger midt på Helgelandskysten, mellom mektige fjell og vakre øyer.

Den majestetiske Helgelandsbrua dukket ganske raskt opp etter start, den gir Sandnessjøen fergefri fastlandsforbindelse.

Helgelandsbrua mens det fortsatt var godvær. 

Over brua het det Leirfjord kommune. Om den er det ikke så mye å si, tipper det er ganske mange som ikke visste at det fantes en kommune i Norge med det navnet. Kommunen er liksom bare... sjeldent omtalt. 

Dagens lille nedtur kom ved ankomst fergeleiet videre over til Nesna. Ferga gikk foran øynene på syklisten, 1 kilometer unna, klokka var 11.30. Så viste det seg at neste ikke gikk før 13.55. Det er et smått utrolig intervall med all sommertrafikken langs Kystriksveien. Jeg hadde i det minste forventet halvtimesruter og stor ferge, på det som nærmest er en stamvei-strekning. Da ferga omsider dukket opp, viste den seg å være av den eldre og klart mindre sorten.

Som det nå enn var, ut på sjøen bar det, og snart var jeg over i Nesna kommune, altfor seint til å kunne rekke den planlagte ferga til Træna, 66 kilometer sykling lenger framme.

Det var fint på Nesna. Derfra kommer ho Ida Maria, og de har hatt egen høyskole der, som nå er en del av Nord Universitetet.

På Coop'en kom jeg i snakk med en tysker som var på vei sørover. Han så småsliten ut, og spurte om jeg visste om en campingplass litt lenger sør, han trengte en hviledag, sa han. Og om det var noen fjell før Sandnessjøen? Nei, det var det ikke, kunne katten berolige med. - Men det er et fjell dér, sa tyskeren og pekte i den retningen jeg skulle. Det kommer etter ei drøy mil. 

Jaha? Fjell langs Kystriksveien? Hø! Det skulle dessverre vise seg at tyskeren hadde aldeles rett. Stigningene begynte omtrent samtidig som himmelen åpnet sine sluser, og det som viste seg å hete Sjonfjellet straffet katten med nøyaktig 10 kilometer stigning, type 9%. Det var veldig lite med i beregningen, kan man si, men samtidig var jeg også glad jeg var alene. Det viste seg at Sjonfjellet faktisk er det høyeste punktet på hele den 65 mil lange Kystriksveien. 

Selvsagt var det festlig å rase ned igjen på andre siden, klissvåt, men Sjonfjellet tappet mye energi, og regnet fulgte meg helt ut til Stokkvågen ferjekai. Da var vi over i ny kommune: Lurøy.

Heldigvis gikk det ei kveldsferge. Ut til Onøy. Med overgang til hurtigbåt videre til Træna, lengst ut i havet. 

Det klarnet etter hvert opp igjen utpå kvelden. Vinden stilnet. Ute på sjøen glir båten akkurat nå stille mellom holmer og øyer i Lurøy kommune. Som Sleneset. Og Lovund. Horisonten er opplyst i rosa og grått og blått. Det er vakkert.

Hurtigbåten kommer inn til Onøy. Klar for siste etappe dag. 

I morgen er det hviledag og utforskning av Norges mest fjerntliggende kommune, Træna. Det første trengs etter dagen i dag, for å si det sånn😊