4 ferger, et sykt værskifte, og et utrolig fint hotell

Regnbuen over Dønna i ettermiddag. Etter sol kommer regn, kan man trygt si. 

Det var tidlig søndags morgen, med dallblå himmel og 15 grader, da Richie forlot alle de glade menneskene på Gladstad (som for det meste sov) og satte sykkelen i bevegelse i retning fergeleiet på Igerøy, bort fra fine Vega.  

Burde du dra dit? Absolutt. Fordi øya er akkurat passe stor og har alt du trenger for en fin kystferie. Uten hippe kafeer og urbant natteliv, selvsagt, men med ubegrensede muligheter for  naturopplevelser. Kom med sykkel og kos deg noen dager, det vil det bli vanskelig å angre på.
Burde du bo på Banken Bed & Breakfast? Absolutt. Fordi du bor i kommunesenteret midt på øya, med korte avstander i alle retninger. Og fordi du har all friheten du kanskje vil ha når du bor et sted; spise frokost når du vil, lage deg middag når du vil, vaske klær, og du kan nesten ikke unngå å være litt sosial og prate med andre. Det er 6 rom og ferdig med det. Du kan til og med lade bilen rett utafor, hvis det skulle være nødvendig. Og matbutikken ligger bare et steinkast unna. Så takk til Bernard Martinsen for to fine dager, og riktig god sommer til dere!

Klokka 10 var solosyklisten tilbake på fergeleiet der overfarten til Vega begynte to dager tidligere, hvor han fikk en drøy times venting, nå på ei anna ferge, den som skulle over fjorden til Vevelstad kommune. 

Der bor det 'hele' 462 mennesker i følge siste folketelling. Men om sommeren er det nok mye folk på gjennnomfart, for her passerer Riksvei 17, bedre kjent som Kystriksveien, tvers gjennom. 

Jeg hev meg i kast med de 17 kilometerne tvers gjennom. Med litt medvind gikk det så fort at jeg rakk en avgang med ferge nr 2 jeg aldri trodde jeg skulle rekke. I Vevelstad kommune er forøvrig omkring halvparten av arealet nasjonalpark , og kommunen har ingen tettsteder, hadde jeg lest. Det flyktige kommunebesøket fikk dermed stå sin prøve. 

Etter en ny tur på bøljan blå var jeg over i Alstahaug kommune. Og over på den særdeles flate øya med det kule navnet Tjøtta. Hvem har ikke hørt om den steinrike vikinghøvdingen Hårek av Tjøtta? Far hans, Øyvind, var imidlertid like kjent, han levde som dikter, såkalt skald, og hadde tilnavnet Skaldespiller. Kona hans, Gunnhild, var barnebarnet til selveste Harald Hårfagre. Det står en bauta av han Øyvind utenfor Tjøtta kirke. 

Ankomst Tjøtta. Fortsatt i fint sommervær. 

En aldri så liten oppgradering kanskje, på Tjøtta? Vakkert like fullt. 

Kystriksveien, Riksvei 17, nasjonal turistveg, fortsetter nordover. 

Jeg rakk en tur innom historiske Alstahaug kirke fra 1200-tallet og det spennende Petter Dass-museet. Det var jo her han virket, presten og dikteren bak det berømte diktet Nordlands Trompet, må vite. 

Nydelige Alstahaug kirke

Petter Dass. Eget museum og greier. 

Snart ankomst nytt fergeleie. Ny øy, og ny øykommune: Herøy. En av to kommuner med eksakt samme navn, den andre ligger på Sunnmøre. Tidligere var det hele seks slike "dublettkommuner" i Norge, vi hadde Os i Hordaland og Os i Hedmark, Nes i Buskerud og Nes i Akershus, Sande i Vestfold og Sande i Møre og Romsdal. Og Bø i Nordland og Bø i Telemark. Nå er det bare to igjen, Herøy i Nordland og Herøy i Møre og Romsdal, og Våler i Innlandet og Våler i Viken. 

Herøy kommune er omgitt av hav på alle kanter, og er sammen med Dønna kommune det største samfunnet i Norge uten fastlandsforbindelse. Å sykle der var en nydelig opplevelse, på smale veier helt ute i skjærgården. Det var bare ETT lite problem. Mørke skyer truet plutselig i horisonten. Værskiftet, som selvfølgelig ikke var meldt, var det verste jeg noen gang har vært med om. I løpet av en halvtime hølja det ned, skodda lå plutselig tjukk utpå fjorden, vinden hadde dreid østlig, og det verste av alt- det begynte å lyne og tordne som besatt.
Regn tåler jeg, og motvind også, men lyn? Fri og bevare meg vel. Katten ble rett og slett redd, og de siste to mila ble tilbakt i en fart som om jeg hadde selveste nøkken i hælene. Innen frykten hadde tatt meg, hadde jeg ankommet Dønna kommune, der de har ei øy med det morsomme navnet Løkta, og rukket å bli gjennomblaut.

Fjellformasjonen De Syv Søstre i Alstahaug ligger på øya Alsta, og utsikten er strålende fra Herøy. Søstrene ble behørig fotografert fra Herøysundbrua like før styrtregnet kom. Det var visstnok den omtalte dikterpresten Petter, med det kjekke etternavnet Dass, som ga navn på fjellrekka. Alle de syv toppene har selvsagt navn, og det er merket løype opp til hver enkelt topp. Kan du dokumentere å ha gått opp på en eller alle toppene, stiller turistinformasjonen i Sandnessjøen med eget diplom til deg.

Syv Søstre på rekke og rad. 

Det mest hysterisk spesielle med hele denne sykkeltur-skildringen, er imidlertid det som skjedde en times tid etter ankomst fergeleiet med det - også morsomme - navnet Bjørn, på Dønna. Det klarnet opp. Omtrent som du skulle ha tatt et viskelær og bare radert bort alle skyene og alt regnet og alle lynene. Det var - spektakulært. 

Vi er altså i Sandnessjøen i kveld, gjenforent etter min kjæres tur på havet uti det utrolig fine arkipelaget på Helgelandskysten. Vi er vel innkvartert på Scandic Syv Søstre, en del av Norges klart beste hotellkjede. Richie er en sann Scandic-fan, men Syv Søstre i Sandnessjøen må være en av juvelene i Scandic-kronen, noe av det flotteste de har å by på. Vi er tatt imot som konge og dronning og er over oss av begeistring for mottakelsen.

Jeg skal skrive mer om Sandnessjøen i morgen. Akkurat nå føles det som om man bare vil bli her. Men i morgen venter turens lengste etappe, 11 mil ut til Stokkvågen Fergekai. Træna ligger langt der ute i horisonten og venter, eksotisk som bare øya Træna kan være det.

Syklingen dit byr imidlertid på et antall kjipe og lange tunneler, og damen er derfor fritatt fra sykkellivets gleder nok en dag. Men båtturer her er vel heller ikke å forakte. Vi får se hvordan det blir med alt sammen. Søndagskvelden skal i hvert fall nytes i fulle drag. På Sandnessjøens beste restaurant. Og den heter Alo Wining and Dining, og ligger selvsagt - på Scandic Syv Søstre.